Hakuna Matata - Design by Julie Viktoria
Design by Julie Viktoria Design by Julie Viktoria

Since last

Aiaiai! Her har det vært stilt en stund ja. Du vet, det første som blir nedprioritert i hektiske perioder - det er bloggen. Livet, oppdagelsesferder, reise og opplevelser havner som oftest på topplisten av ting som tar plass og ikke minst tid i livet. Spesielt nå de siste ukene. Siden sist har jeg forlatt de gode trygge omgivelsene i Livingstone, krysset landegrenser og havnet tilbake til gamle trakter,  i Sør-Afrika.  Etter at den siste uken var over og det var tid for oss å dra, ble det veldig vemodig men også veldig godt å måtte forlate hjemmet vi har tilbringt tiden de to siste månedene. Planen var allerede skrevet på forhånd og mens Sonja dro til Cape Town, dro vi andre til Durban for å dra ut på tidenes roadtrip!

Noen dager før vi dro hadde vi dessuten en liten photoshoot med Angela. Hun ville så gjerne ha bilder med oss som et minne etter at vi hadde dratt. Hun har vært reservemamma for oss alle her nede og virkelig fått en plass i alles hjerter. Vi er så takknemlig for alt hun har gjort for oss mens vi har vært her nede og hun gjorde mer enn å "bare" være hushjelp. Vi jentene har også fått skreddersydd afrikanske kjoler etter eget design med lokalstoff fra markedet som vi selvsagt måtte vise frem på bildene med Angela. Stoffet er noe stivere enn hva vi vanligvis er vant til, men gurimalla så fine alle ble! 


På  fredag cruiset vi inn på motorveien inn til Cape Town, etter ti dager på reis. Så akkuratt nå sitter jeg i sengen i en helt fantastisk leilighet i hjertet av byen. Vi har kapret oss en toetasjers leilighet rett ved sentrum, så det er stor plass til alle. Nå starter alvoret på ordentlig og de neste fire ukene skal brukes til å skrive bachelor, men forhåpentligvis kunne kose seg i mellomtiden også.  

Frykt ikke, det kommer mange godbiter fra turen vi har hatt langs kysten - hvor vi har vært, hva vi har sett og hva vi har fått oppleve. Og ikke minst hvordan det faktisk er å bu hulter til bulter i ti dager. Men akkuratt nå skal jeg få i meg frukost, kikke litt over notatene til oppgaveskriving, og kaaaanskje ta meg en liten duppert i bassenget (som foresten er på takterrasen vi har). See you. 
 



ONE MORE TIME

Trenger jeg skrive noe i det hele tatt på dette innlegget? Katrine og jeg har tatt oss en ekstra tur til fallene, siden vi først er her i Livingstone og Victoria Falls er liksom et av de syv naturvidunderne  her i verden. 

Det er så vakkert !











 

 

 



Let me take you back to when

... nurses wore dresses! Hah, føler meg skikkelig 2.verdenskrig sykepleierheltinne i det antrekket vi har måttet bruke på sykehuset.  Dette er altså hva sykepleiere og sykepleierstudenter har som arbeidstøy i Zambia. Vi gjorde litt som vi ville og brukte ikke  uniformene hver dag, først for at det er skikkelig rart å bruke kjole på jobb, for det andre fordi det blir skittent iløpet av en arbeidsdag (og med tanke på hygiene er det no-no å bruke samme uniform flere dager på rad - hvertfall  i Norge), og fordi vi ikke vasket klær hver dag som gjorde at uniformen gjerne ble liggende noen dager i skittentøyskurven. Vi hadde med oss "normale" uniformer fra Norge så vi brukte de dagene kjolen ble litt for mye. Men hey! De var fine da, var de ikke? Siden vi er tredjeårstudenter hadde vi blått belte med tre striper i capsen.. hatten.. hodeplagget? Så det betydde at vi fikk gjort litt mer enn de andre studentene som for eksempel bare hadde hvitt belte og to striper, men også at det ble krevd mer av oss. 







 



Bovu Island

Hello from Africa !

For omtrendt en måned siden var den internasjonale kvinnedagen ( 8.mars for de som ikke vet det!) som direkte oversatt betyr ekstra fridag for alle offentlige arbeidere aka oss. Så hva gjør man når det dukker opp uventet langhelg? Vell, vi var ganske sent ute så mulighetene var få. Gjennom Jollyboys backpackers i Livingstone fikk vi likevel noen få alternativer på hva som kunne være relevant på så kort advarsel og hva som kunne være interessant. Vi bestemt oss for å dra på en "øde"øy i Zambezi river - Bovu Island! Jeg har nemnt det før, men herlighet, denne turen fortjener mer enn noen få stikkord. 

So, here we go. På lørdagen ble vi hentet av det som viste seg å være selve eieren av øya, Brett. Han var en sykt energisk og litt smågal person som virkelig så ut til å vite hvordan å ha det gøy! Vi ble hentet i pickupen hans og for å vær ærlig, jeg trodde det var spøk når han sa vi skulle sitte på lasteplanet bak. Det var ingen spøk for å si det sånn. Han kjørte oss til en kompis av seg siden han måtte ut å kjøpe inn noe greier til øyen. På forhånd hadde han kjøpt inn alkohol til oss for kompensasjon av ventetiden. Vi koste oss hvertfall utrolig mye hos kompisen hans, som foresten eide en gigantisk tomt med et gigantisk britisk kolonihus! Det var så utrolig fint der og jeg tipper med litt maling og nytt treverk her og der, ville det sett nett som nytt ut. 






Omsider kom endelig Brett tilbake, med omtrendt hele lasteplanet fult med alkohol og matvarer. Siden det ikke var helt sesong for backpackere på øya i denne perioden var det lenge siden sist og det var stort behov for innkjøp av diverse varer. Oss fem jenter ble forvist til lasteplanet med all bagasjen og ulike varer, mens gutta satt i framsetet. Med skepsisen langt inn i magen dro vi av sted, på lasteplan, gjennom Livingstone og ut mot Bovu Island. 




Det var faktisk en fantastisk opplevelse. Brett var en skikkelig ordentlig sjåfør og forsikret seg hele veien om at vi hadde det bra og om farten var ok. Det var faktisk skikkelig deilig å sitte der bak, se på de flotte omgivelsene, alle de menneskene vi kjørte forbi som vinket og skrek, solnedgangen og den lette brisen i ansiktet. Etter hvert som solen gikk ned ble det derimot ganske kaldt å sitte der bak, men det tok heldigvis ikke lang tid før vi var fremme til elven og inn i båtene. Gjennom busker og trær kjørte vi på en vei som egentlig ikke var en vei, gjennom vann og sand for å komme oss til elvebredden. Her møtte flere lokale oss og de tok seg av baggasjen vår og alt det andre. Om du nå forestiller deg at vi ble plukket opp av motorbåter med plass til alle mann og med en fart på flere knop - ja da er du i fantasiland - for her var det tømmerbåter hugget ut av svære trær som møtte oss. Det var vann i båtene og vi ble plassert to og to i hver båt med hver vår "padler" på baksiden. Det var steinmørkt og for å ikke lokke til seg ulike krokodiller og flodhester måtte vi være helt stille, uten lys og sive med strømmen ned til øya. Jeg satt helt ærlig med dødsangsten i halsen. Å sitte i en båt som denne, som foresten nesten er på samme plan som vannkanten selv, og som føles ut kommer til å kvelve når som helst, er faktisk skikkelig ekkelt. Når du i tillegg er redd for å bli spist av en krokodille i Afrika, ja da er det iallefall ekkelt! 

Vi kom oss frem til slutt, svett og skjelven etter den mindre behagelige turen (som egentlig var ganske behagelig om jeg tenker på det) og vi ble servert mat og drikke ved ankomst. Siden det var midt på svarte natta var det minimalt med hva vi fikk med oss av øye og hvordan ting så ut, så når vi sto opp morgenen etter, var det som å våkne opp i en ny verden, på en ny planet.











Fint, ikke sant? Vi sov i stråhytter og både sovnet og våknet til lyden av flodhester, apekatter og fugler. Zambia er et veldig kristent land, og om sjangsen byr seg bør man absolutt få med seg en gudstjeneste. Vi hadde allerede vært med på en gudstjeneste inne i Livingstone, men det var for en nystartet sekt og inneholdt blant annet djevelfordrivelse, besvimelser og demoner og Gud om en annen. Den vi fikk være med på denne søndagen her var helt annerledes. For å komme oss inn mot land måtte vi igjen inn i de små båtene som jeg egentlig ikke var så veldig begeistret over. Men etterhvert som jeg skjønte at jo, de som padler bakpå har jo faktisk stålkontroll, og at sannsynligheten for å kvelve var svært liten, kunne jeg puste litt lettere gjennom transporten. 



På den andre siden ble vi møtt med kumøkk-hytter og stråtak. Det var ingen som var i landsbyen, nettopp fordi gudstjenesten hadde begynt. Vi kom litt brått på og det virket ikke som om mange av de lokale hadde sett så mange hvite før. Det ble litt uro i starten på grunn av dette, men etter hvert roet det seg og vi fikk med oss en veldig fin sermoni.  Veldig lik den vi er vant med fra Norge, i motsetning til den erfaringen vi hadde første gang i kirken hvor det var epilepsi-lignende anfall av enten eller både Guds kjærlighet og en demon utdrivelse. 


Etter en tur i kirka fikk vi tilbud om å bli med lenger inn i landsbyen og lære hvordan å lage lokalmat på bål. Det gikk bra det altså, men herregud så tungt det egentlig var. Altså, kniven som ble brukt til å kutte opp de ulike grønnsakene var utrolig sløv og selv om det så skikkelig lett ut da hun som skulle lære oss gjorde det, hadde vi så og si ingen sjangs. Å røre rundt i nshimaen var ekstra hardt og skikkelig vanskelig. Det var steintungt! Hun veivde rundt som om hun pisket krem, vi klarte ikke røre skikkelig med to armer en gang. 








Maten var skikkelig god da, så selv om vi kanskje ikke bidro så veldig med matlagingen fikk vi likevel opplevd det å lage mat på den lokale måten. 

Senere på kvelden ble vi med på sunset "cruice" og denne gangen var faktisk skepsisen helt borte og turen ble veldig fin. Vi fikk se solnedgang, drikke cider, og de hadde tilogmed poppet popkorn til oss på veien. Det var virkelig en tur to remember. Livet er flott!










Siste dag og avreise til fastland igjen! Vi fikk en bedre frukost og tok så samme rute hjem som på ankomst. Anbefaler alle å ta turen til Bovu Island om de er i Livingstone en gang! Skulle ønske vi kunne vært der lenger men plutselig var mandagen der og vi hadde jobb på sykehuset. 



 



Victoria Falls

I begynnelsen av mars tok vi vår første tur ut til Victoria Falls. Dette er et must om man er i Livingstone, eller Zambia generelt. På lokalspråk (Tunga) heter fallene Mosi-oa-Tunya og direkte oversatt står det for The smoke that thunders. Fallene er helt spektakulære og siden det er så mye vann i Zambezi river nå etter regntiden er det en utrolig opplevelse. På grunn av alt vannet er en nødt til å leige regnponcho for å ikke bli helt dyvåt. Gjennom ulike stier føres man gjennom skogen til ulike utkikkspunkter, over broen og ut på kanten av terrenget. Denne dagen var det sol og noen få skyer på himmelen - men ut mot fallene er det så mye vann fra fallene at man skulle tru det var den værste regnskuren på flere år. Himmelen forsvinner, solen forsvinner og man blir møtt av en gigantisk, varm naturlig dusj og en kritthvit vegg. 















Vi har veldig lyst til å ta oss en siste tur før vi drar. Nå er det enda mindre vann i elven enn sist vi var der, så kanskje ser vi mer enn hva vi så sist. Skyen av vann som omringet oss var varm og deilig, og det så ut som vi hadde tatt oss et bad i selve elven. Vi plasket og vasset oss gjennom skog og sti. 












Etter å ha forlatt det mest "regn"utsatte området fra elven gikk vi over broen (hvor den populære bungyjumpingen foregår), noen få kilometer innover også plutselig var vi i Zimbabwe. Nok et stempel i passet ! #travelgoals. Her hadde vi lunsj og koste oss en liten stund før vi dro tilbake igjen til Zambia. 









Vel tilbake i Zambia er hotellet Avani og Royal noen få fotsteg unna, og her er det ikke bare mennesker som bur, men zebraer, antiloper, bavianer og andre jungeldyr også! De bryr seg ikke så mye om mennesker men man må holde avstand - de er ikke tamme! Jeg antar de bare har tilvendt seg at det plutselig er bygg og menneske på deres beite. 






Resten av dagen sollys brukte vi på en drink, vin og øl på en liten brygge ved elven. Her satt vi å sakte men sikkert så hvordan solens farvel med denne dagen danset seg gjennom skyene i alle slags nyanser og farger. Her ble vi sittende til solens bortgang, med vinen i magen og myggen på jakt. Fornøyde dro vi inn til byen, spiste på Café Zambezi også dro vi hjem. 






Vi må ta oss en tur nå til helgen - en aller siste gang! I kveld skal vi til Avani på avsluttningsmiddag siden Sonja drar til Cape Town i morgen. Tenk, syv uker har gått allerede! Grøsser av tanken på hvor fort de neste to måndene kommer til å fly. 



LUSAKA

Som sagt var Jim, Sonja og jeg en liten helgetur til Lusaka sist helg. Lusaka er for de som ikke vet det, hovedstaden i Zambia. Vi var litt spente på forhånd siden nesten alle vi har møtt tidligere har sagt at det er så og si ingenting å gjøre der. Noen uker i forveien hadde vi tilfeldigvis møtt på en guttegjeng som var på besøk fra Lusaka. De bur der til vanlig og har ulike jobber i FN. De sa at om man hadde bekjentskap i Lusaka er det mye lettere å finne ting å gjøre, ikke minst ha noen å henge med, så why not? 

Vi tok buss klokken 6 fredagsmorgen med ett busselskap som heter FM. Ikke alle busselskapene her i Zambia er like pålitelige og vi ble fortalt at dette selskapet hadde en kjøretid på 6 timer med få stopp. Vi var de eneste hvite (ikke noe usedvanlig det) på bussen, hadde egne seter og god plass. Det var riktignok en minibuss og folk både satt og sto i gangen hele turen. Ikke rart var det at turen bare tok 6 timer heller for gjennomsnittsfarten må ha vært på over 140 km/t (!). Vel fremme i 12 tiden ble vi omringet av folk som ville ha oss med i taxi. Det var nærmest umulig å komme seg gjennom folkemengden, ut av bussen og ikke minst ut av busstasjonen. Vi fant ut at det var mye bedre å finne en taxi litt utenfor i stede for å hive seg med de ulike desperate som nesten angrep oss som løvinner ute i jungelen. 



Første natten hadde vi booket et familierom på en backpacker ikke langt fra sentrum og togstasjon, kalt Lusaka Backpackers. Temmelig slitne etter først å ha stått opp klokken 05, men og for så å ha hatt dødsangst i nesten 6 timer valgte vi å ha lunsj der også chille resten av dagen. Vi hadde nemlig planer med de vi hadde blitt kjent med i Livingstone og hadde avtalt å spise middag senere på kvelden sammen med de. Vi satt i baren hele dagen, snakket med andre backpackere (en fra Canada som hadde vært på reis i 2 år (!)), britiske og andre mennesker som befant seg i baren den dagen. Backpackersen var heilt grei den, men for de som er på utskikk etter noe luksus, burde kanskje prøve seg på noe annet.

I allefall kom de vi ventet på, så kjørte vi til en Thai restaurant, spiste mye god (og sterk!) mat før vi dro videre på en hotellbar/klubb. Sykt fint! Her krydde det av ulike nasjonaliteter og mest av folk som jobbet i Lusaka, enten i FN eller gjennom andre store organisasjoner.  Her var vi så og si hele natten, hadde gode samtaler, gode drinker og god stemning. Før vi dro hjem måtte vi bare innom en av de lokale klubbene for å få en vibe av hvordan det var der! Her var det store speil på alle vegger og her var det om å gjøre å danse alene mens en så på seg selv i speilet. Vi innså med ett hvor sykt latterlige vi egentlig danser og ser ut der vi står på et dansegulv at vi nesten bare måtte dra der fra! Hah, men utrolig gøy var det og det var bare lokalfolk på hele klubben så atter en gang, ble vi hvite outsiders i Afrika. 

På lørdag dro vi redusert til et hotell et stykke utenfor byen. Vi hadde frukost på en restaurant, 3 Trees, før vi dro til den landlige siden av Lusaka. Ved hotellet Lilayi Lodge ligger foresten en av to av verdens eneste elefant "barnehjem" hvor elefantbarn som enten er kommet bort fra resten av flokken sin eller har mistet sin mor eller far til skyttere, fraktes hit og blir "oppdratt" slik at de en gang igjen skal få komme ut i naturen. Her får de kjærlighet, mat og trygghet både av personalet som jobber der men også av de andre elefantene som befinner seg i samme situasjon. Turister har begrenset adgang og det er ikke lov hverken å klappe, holde eller sitte på en elefant. Vi gikk uheldigvis glipp av den ene timen hvor det faktisk er lov å komme inn bare for å se, så om noen skal til Lusaka en gang i fremtiden, dra dit! Jeg skulle virkelig ønske jeg fikk det med meg og fikk hørt mer om prosjektet. Du kan lese mer om hva det innebærer og hva slags jobb som blir gjort for elefantenes fremtid her.

Her lå vi hvertfall å koste oss i solen, i godt lag, utrolig flotte omgivelser og bare pratet og slappet av. Fikk foresten business kortet til manageren der så om du vil ha en god deal på en av de flotteste lodgene i Lusaka, mail Scott Leslie (en sykt koselig sør-afrikaner) på manager@lilayi.com og hils fra meg! Er du interessert i en rolig opplevelse, en halvtime fra byen med mulighet til storbyliv på en liten kjøretur er denne perfekt for deg - i mine øyne. Elefant barnehjemmet er dessuten et stort pluss og noe en abslott burde få med seg (selv om vi ikke fikk det!). 



Anyways, dagen gikk for det meste i å daffe før vi dro for å spise pizza på en liten plass i utkanten av byen for så å dra videre til en av de vi har blitt kjent med. Her satt vi å drakk en liten stund før vi dro til den nye backpackeren for så en liten tur ut. Andre natten lå vi på Natwange backpackers et lite stykke utenfor byen men med bedre standard. 



Søndagen gjorde vi så og si ingenting utenom å dra å spise lunsj før vi skulle ta bussen tilbake. Vi regnet med vi kom til å få bussbilett med en gang og sist vi sjekket gikk bussen omtrent hver time. Da vi kom dit hadde det firmaet vi dro med på fredagen ingen flere adganger og vi ble tvunget til å måtte ta et annet selskap. Vi ble omringet av folk som ville selge bussbilett til oss, men vi tok den som garanterte en 6 timers busstur men få stopp. Vell, for å si det sånn var det sikkert over hundre stopp og sikkert 12 timer. Vi dro klokken 4 på ettermiddagen og skjønte raskt at dette var noe tull. Fornøyde ble vi geleidet inn i en stor buss lik de vi har i Norge. Etter 20 minutter ventetid kom de og sa vi skulle skifte buss pågrunn av for få reisende. Jaja, null stress tenkte vi! Men da vi ble fraktet utav stasjonen og ut på en random parkeringsplass vokste skepsisen. Verdien av å komme seg hjem fremfor å måtte bli en dag til i Lusaka vant og vi valgte derfor å bare kjøre på. 40 personer ble så trykket inn i en liten buss og langs hele veien stoppet bussen, tok på enda flere passasjerer, stoppet for å kjøpe frukt og grønnsaker, og slik holdt det på i flere timer. Jeg ble sittende omtrendt på fanget til en kvinne med barn, med fire andre passasjerer på siden av meg. Det var varm og klamt og lite behagelig. Etterhvert ble det også mørkt og klokken 10 stoppet bussen i byen Choma. Der fikk vi beskjed om at bussen ikke gikk noe videre og at vi måtte sove i bussen til klokken 5 morgenen etterpå. Hvordan trur du tre nordmenn tok imot denne beskjeden? Slitne, svette og med en gigantisk iger om å bare få komme seg hjem og lagt seg. Vell, ikke godt for å si det sånn. Det ble utrolig mye krangling med sjåføren , men han sto på sitt og svarte med at dette er Zambisk lov. Ingen statlige kjøretøy får kjøre etter klokken 21.00. Frem og tilbake om at dette skulle de ha informert om, at vi har jobb dagen etter, og at vi ville ha pengene tilbake, kom vi ingen vei. Vi hadde to muligheter ; enten sove i en liten minibuss hele natten, eller ta taxi de resterende to timene til Livingstone! 

Heldigvis var det en pizzarestaurant i nærheten så mens Jim var på jakt etter taxi fikk Sonja og jeg bestilt to pizzaer og brus til veien hjem. Sinte og fortvilet fikk vi endelig tak i taxi og fortsatte på ferden hjem. Vi kom ikkje hjem før 2 på natten, temmelig forbanna. Så mitt råd til deg som skal reise i Zambia, ikke dra etter klokken 4 på ettermiddagen, ikke stol på hva de sier om direkte rute, OG for all del IKKE ta Shalom som busselskap. FM viste seg å være utrolig bra, mens Shalom rett og slett var ræva. Vi kom oss nå hjem til slutt uannsett, en opplevelse rikere. 
 

Lusaka er en mye større og travlere by enn Livingstone med lite turisme. Likevel er det flere steder å dra på og flere steder å spise med vestlig mat. Det er en internasjonal by mens på grunn av all businessen som er der. Veldig mange firma har hovedkontor der og det kryr av europeere, amerikanere og kinesere. Stor kontrast til Livingstone med andre ord. 

 



Norsk i Zambia

Hei people!

Det er onsdag og jeg sitter her varm, svett og ekkel. Det er sol og 28 grader. I går hadde vi duket av til norsk middag for Timothy og Josefine ( to zambiske sykepleiere som har vært på utveksling i Førde for ett år siden) pluss familie. Så.. Hva er typisk Norsk? Vell, det var flere forslag som dukket opp i tankeprosessen men til slutt landet vi på kjøttkaker i brunsaus, ertestuing, kålstuing, poteter og gulrøtter til middag og dronning maud til dessert. I prinsippet høres middagen veldig enkel ut, men det var jaggu ikke enkelt å finne fram til de ingrediensene vi skulle ha. 73 kjøttkaker (!) endte vi opp med til slutt etter flere timer på kjøkkenet kvelden før. Det ble sånn noenlunde men veldig godt! Dronning mauden ble nesten katastrofe. Da det bare er pulvergelantin her i landet var det vanskelig å beregne hvor mye pulver som skulle brukes. Vi var heller ikke sikker på om det var eggehviten eller eggeplummen som skulle vispes sammen til eggedosis. Og å vispe alt dette uten teknologisk utstyr tar både tid og krefter gitt. Men vi kom i mål (dronning mauden noe bleikere enn hva vi er vant til) og kvelden ble en suksess. Gjestene forsynte seg opptil flere ganger og det var god stemning hele kvelden. Barna tror jeg hadde det ekstra gøy da vi lagde ballonger ut av hanskene vi har her og det ble med ett stor kalas med ballonger, hopp og sprett. 

Nå er vi i full sving med ertestuing og oppvarming av rester. Vi har invitert Arnold (vaktmesteren vår som bur i et hus i hagen) og Angela slik at også de kan få oppleve noe av den norske kulturen vi iherdige har prøvd å gjenskape i Zambia. Ingenting slår uansett kjøttkakene jeg får hjemme hos mamma ! 









Nå må jeg springe og passe på at ertene ikke svir seg!  Hadebra. 



HAPPENINGS

Vel hjemme i Likute way i Livingstone ! Da vi ikke har internett lenger i huset er vi avhengig av å måtte dra på internettcafé for å ha kontakt med omverdenen. Eller, slik er det hvertfall for meg. De andre har fortsatt sin mobiltelefon i forvaring (glømte jeg å si at min er blitt stjålet?), mens jeg sitter med en slitt Nokia uten fargeskjerm og mulighet for internettforbindelse.  Vi er en skikkelig laber gjeng her nå som verken har energi til den ene eller det andre. Turen fra Mwandi var langt fra komfortabel og en er nødt til å kjøre slalom og berg og dalbane for å komme seg gjennom den første timen. This is Africa! Det er knapt asfalterte veier igjen i noen av områdende og veiene er et eneste stort hull som gjør at vi må kjøre sidelengs langt veikanten. Det er bare å spenne fast og håpe på det beste!

Vi er hvertfall sjeleglad for at vi har langhelg! Tiden vår er snart omme og denne helgen er vår nest siste i Livingstone. Så hva har vi egentlig fått gjort på 6 uker? Utenom orienteringsuken den første uken vår, har vi for det meste tilbringt tiden vår på sykehuset. MEN vi har fått gjort en del turistinspirerte aktiviteter likevel! Vi har som sagt vært i både Botswana og Zimbabwe, vært på safari, vi har sett på Victoria Falls, vært på en langhelg på en øy i Zambezi river kalt Bovu Island (og er eid av en helt gal, morsom brite), dratt på reptilpark, deltatt på kvinnedagen og sett på det spektakulære marsjen den inneholdt, vært på  ulike lokalmarkeder og sett mye av byen. Ettermiddagene har bestått mye av å dra ut til ulike hotell og lodger, noen nære, noen fjærne, inn i byen, mot Victoria Falls og ut av byen for å slikke sol, og vi har hatt en ekstrem enorm apetitt med mye, mye god mat. Vi har spist, italiensk, indisk, afrikansk, zambisk, vestlig og sørlig mat, og vi har smakt på både frityrstekt larve, små tørrfisk, krokodille og mye annet sprøtt. Mye av den Zambiske maten har derimot falt i god smak og vi prøver i herdig å gjenskape de gode smakene når vi er hjemme i huset. På Bovu Island lærte vi å lage tradisjonsrik mat på bål, mens hushjelpen vår (ja vi har hushjelp) har lært oss å lage tradisjonsrik mat hjemme. Det er så utrolig mange gode smaker, ulike smaker som sammen blir til en god rett som vi virkelig har forelsket oss i. Nshima er favoritten og sammen med den lager vi gryter av grønnskaker og kjøtt, gresskarblader og jordnøttblanding.

Uheldigvis fikk vi en telefon av huseiger fra Norge mens vi var i Mwandi om at det hadde vært et innbrudd i huset. Heldigvis hadde vi med oss det meste av verdisaker som datamaskiner, kamera og mobiler, men de har likevel klart å hamstre med seg en del.  Det var for det meste ubetydelige ting (og mye random!) men også noe småtteri av verdi. De har blant annet tatt med seg en TV, en harddisk, gardiner (?), kontaktlinsene til Sonja, ulike solbriller og alkohol. Jeg tipper de har kost seg med sistnemnte. Huseigeren i Norge har nå hyrt inn en security gard som sitter ute i hagen om natten og følger med. Å rapportere innbruddet har vist seg å være en av de kompliserte tingene her nede, og det blir spennende å se om vi får en rapport i det hele tatt til slutt. Jaja, vi føler oss hvertfall ikke noe utrygge i huset på grunn av det. Selv om det er litt ekkelt.

Tyvene hadde slengt ut en hel haug med ting ut i hele stuen, romstert i alle vesker og kofferter og i hyller på kjøkkenet. Angela (hushjelpen) stakkars har jobbet som hakka møkk døgnet før vi kom hjem for å rydde opp og ordne slik at huset skulle se fint ut til vi kom tilbake.

Hvertfall! Denne helgen skal Jim, Sonja og jeg til Lusaka, bo på en backpacker og generelt bare backpacke litt i byen. Det blir godt med en ny by, ny plass, Livingstone har krøpet litt på oss i det siste og føles plutselig litt trangt og smalt ut. Jeg skal prøve å legge ut innlegg fra de mest minneverdige attraksjonene vi har opplevd så langt fortløpende (så kan dere misunne oss litt ekstra og ikke bare høre på sykehushistoriene jeg har komt med i det siste), men akuratt nå slurper jeg i meg en kaffemilkshake og har planer om sushi senere i kveld. Slenger med en liten teaser av Victoria Falls så har dere noe å glede dere til. 






 

 



GONE TO THE VILLAGE

Hei!

Siden sist innlegg har vi gått tom for internett ( derfor fravær), vært ute på fest og dratt til en landsby noen timer unna Livingstone. På Mwandi Mission Hospital har vi vært i ti dager.  Sykehuset i Mwandi er sponset av kristne fra Amerika og pengestøtten synes veldig. Fra å ha vært på et statseigd sykehus i en storby, til et mindre sykehus med private investorer, ser vi kontrastene som natt og dag. Vi forventet nesten å komme til et falleferdig uthus med minimalt utstyr og tilgjengelige ressurser, men hallo i luken, her har de jo nesten alt! Sammenlignet med Livingstone er vi nå kommet til sykehushimmelen. Det er et fint sykehusområde med nye bygg, en ny kirke utenfor og rene, store overflater inne med likt utstyr som vi har hjemme. Riktignok er det mangel på utstyr også her, men langt i fra hva vi har erfart så langt.

Det er så å si ingenting å gjøre i Mwandi. De har en lang gate med noen butikker, men det er minimalt med matvarer å få tak i. Heldigvis kom vi godt forberedt og hadde handlet inn et digert matlager før vi dro. Vi lider ingen nød, men det merkes at det ikke er mulig å dra på butikken å handle det en har lyst på. Det blir mye ris, pasta og nshima (tradisjonsrik potetstappe-lignende greie laget på et slags maismel).

Huset vi har bodd i drives av misjonærene og ligner et typisk backpacker hus. Vi har to kjøkken, bad på hvert rom og en utsikt over Zambezi river. Utsikten er magisk og vi har tilbringt nesten all vår fritid ute i hagestuen. Her spiser vi, skriver rapport, leser bøker, snakker sammen, spiller og nyter tilværelsen så nærme den legendariske elven vi kommer. Og vi har tilbringt flere timer ute på gresset i Afrika solen for å jobbe med pigmentene våre (selv om det ser ut til at vi fortsatt bare blire røde og ikke den legendariske gylden brune gløden vi så desperat er på jakt etter).  Solnedgangen er helt magisk og  har blitt et fast innslag i hverdagen.

I løpet av de ti dagene har vi vært på ulike avdelinger inne på sykehuset og dratt ut på "outreach". Her har vi dratt på ulike stasjoner rundt om kring på mindre landsbyer og bidratt med ulike helsetjenester. Vi har vært med på å vege unger, oppdatere helsekort og satt vaksiner. Informert til mødre om prevansjon og ulike typer og muligheter, samt om viktigheten av riktig og nok næring til barn. Vi har blitt med HIV-klinikken ut på arbeid på to ulike helsestasjoner hvor de får utdelt medisiner, tatt blodprøver og får resepter, og booker neste konsultasjon. På sykehuset har vi vært på ulike deler av sykehustjenestene, og deriblant vært på legekontor, HIV-klinikk, mor-barn helsestasjon og fødeavdeling. Vi har fått levert ut barneklær vi hadde med oss fra Norge, samt medisinskutstyr vi hadde fra sentralsykehuset i Førde. 

Det har vært et lærerikt opphold, men jaggu om vi er glad for å komme tilbake til Livingstone. Nå er det bare en uke igjen av oppholdet her og neste uke er vi stasjonert på pediatrisk avdeling. Det ser jeg virkelig frem til! Nå sitter jeg på en internettkafé med de andre og venter på en bedre lunsj. Vi snakkes senere!

Slenger med noen bilder fra oppholdet. Enjoy. 






























 

 



Samme sted - ulik erfaring

Hiv og hoy! Enda en arbeidsuke er forbi. Denne uken har Jim og jeg vært utplassert på medisinsk avdeling, mens de andre fire har vært utplassert to og to på føde/barsel avdeling og kirurgisk avdeling. Vi har nå rullert gjennom alle tre, og det er interessant hvor forskjellig vi har opplevd avdelingene. Vi sitter igjen med vidt forskjellige inntrykk, tanker og følelser. Vi er veldig flinke på å snakke sammen etter endt arbeidsdag, hvor vi tar opp hva vi har opplevd gjennom dagen, etiske dilemmaer vi har og hva vi sitter igjen med. Selv om alle har vært en uke på hver avdeling, er det ikke det samme vi sitter igjen med. 

For å kunne overleve praksisen her trur jeg det er viktig at vi gjør nettopp det - snakker sammen. Reflektere over hva vi har opplevd, snakke ut om hva vi synes har vært bra og ikke så bra i løpet av dagen og få luftet tankene våre litt slik at vi ikke sitter alene med mange nye inntrykk og følelser.  Vi har fått deltatt på sårstell, kirurgiske inngrep på barn og voksne, fødsler, behandling av pasienter og håndtering av medisiner. Vi har en Norsk standard vi tenker ut i fra og når denne ikke blir møtt skaper det en storm av tankekjør hos oss aller fleste. 

I skrivende stund er jeg nok en gang tullet langt inn i jungelen av et myggnett og jeg tror helt ærlig jeg ikke hadde kommet meg ut hvis jeg hadde prøvd en gang! Jeg lar det bare være og håper på det beste - at myggen ikke mirakuløst klarer å bite meg i natt. Jeg er så full av myggbitt at jeg er nesten overrasket over at det er overhode mulig å få fler. Jeg bruker myggspray og prøver å dekke meg til etter solen er gått ned. Likevel klarer de små blodsugende skadedyrene å få fatt i meg!

Vi har dessuten nettopp vært på besøk hos Timothy, en tidligere utvekslingsstudent til Norge. Han er utdannet jordmor men jobber som avdelingsleder på medisinsk avdeling for øyeblikket. For ett år siden var han i klassen vår og praktiserte på sykehuset i Førde, Sogndal og Lærdal - i seks måneder! Han har tatt litt ekstra vare på oss her nede, og spesielt første uken var han helt fantastisk i å hjelpe oss med å organisere ulike ting. I Zambia er det en stor prestasjon å ha vært i utlandet på utveksling, så dette er en høyt respektert kar. Han inviterte oss på middag hjemme hos seg og familien sin. Vi ble overveldet av mat og drikke, gjestfriheten deres og deres fantastisk, snille gest. De hadde lagd i stand så utrolig mye godt, GOD afrikansk mat, dessert og hjemmelaget øl (!). Det er slike opplevelser som jeg ofte sitter igjen med. Det er så utrolig hyggelig når folk gjør så utrolig hyggelige ting!

Så nå har vi invitert dem på middag hos oss den siste uken. Vi har veldig lyst til å servere god, tradisjonsrik Norsk mat, men er usikre på om vi får tak i alt vi trenger her nede. Vi får se om vi finner på noe lurt og om vi klarer å toppe kvelden de gav oss i kveld. 

 


// Slenger ved et lite bilde av baksiden av huset og hagen. Se så flott det er! 
 

 



Ikke misforstå

Tenkte jeg skulle fortsette litt på innlegget jeg skrev i går. Zambia er som de fleste sikkert har skjønt ganske forskjellig fra de vi er vant med. Både kulturen, levemåte, styresett og ikke minst helsesystemer kan nesten tenkes å ligne på Norge for 60-70 år siden, da fattigdom var landets største byrde. Zambia er fortsatt et av verdens fattigste land og lav utdanning hindrer befolkningen i å vokse og spire. 

Hvordan er dagene på sykehus? Vell, de begynner med bønn, morgenrapport inne på kontoret, for så å gå runden hos pasientene med nattevakten. Her gås det gjennom målingen som er blitt gjort, medisiner pasienten står på og diagnose. Taushetsplikt har de nok aldri hørt om for her er det sensitiv informasjon som svirrer i hytt og pine så alle kan høre. 

Etter runden er det tid for morgen "dusting" og "bedstretching". Det første som blir gjort er å vaske rundt, på nattbord, i vinduskarmer, rundt vask og sengegavler. Så skal sengelaken strekkes. Eller med sengelaken mener jeg store tunge tepper som blir brukt som laken og dyne. Hele denne prosessen skal gjøres på en bestemt måte, teppene skal brettes inn spesielt og madrassen skal snus. Ligger pasienten i senger blir det bare litt strekking her og der og la pasienten ligge. Urørt. Her er det minimalt med å hjelpe pasienten til å flytte på seg, kle på seg og vaske seg. Det er pårørendes jobb. Kanskje kan sykepleierne være behjelpelige med å finne vann (som er kaldt) og såpe. Håndkler må de ha med seg selv. Pårørende er der hele dagen, hver dag. Her sover de, spiser og generelt bor, så lenge familiemedlemmet deres er innlagt. De vasker, kler på, mater og støtter. Dette tror jeg aldri hadde skjedd i Norge. Der er det sykepleierne som tar den delen av jobben. 

Resten av vakten er som regel veldig stille. Det er ingen service-innstillt bussiness som i Norge, hvor vi bringer mat og vann, hjelper med alt som skal hjelpes til, prater med pasientene og passer på at de har det så bra som mulig. Utenom medisinutdeling og målinger er det ingenting sykepleierne gjør på avdelingen, utenom noen prosedyrer som skal gjøres, som sårstell. 

Fødende kvinner har ikke lov å skrike eller gråte. De skal være så stille som mulig, ikke bry personalet med sine byrder. Det å føde anses som å måtte ta en konsekvens av en handling, og den skal tas uten å sutre. Barnet vises til mor noen få sekunder før det tulles inn i et teppe og lagt under en varmelampe. Pårørende får ikke lov til å komme inn og den fødende kvinnen er helt alene. 

Vi i Norge har det så sykt bra! Vi krever å få den beste behandlingen i verden, og noen ganger, også mer enn det. Forventningene er høye, men det er også kompetansen til helsepersonell. Vi skal ha det bra på sykehus, vi skal få den behandlingen som er best og vi har krav på å bli behandlet som mennesker. Det er bra vi er i Norge, for i Zambia er realiteten stikk motsatt. Jeg vil likevel si at selv om ting blir gjort annerledes, ting kan virke uforståelige og merkelige, så har dette med kultur å gjøre. Vi er alle forskjellige, og land har forskjellige måter å leve, og uttrykke seg på. Sykepleie er et fag som i Norge ansees som et fag med mye omsorg - dette i kontrast med de tiltakene som blir gjort, handlingene våre og væremåten vår. I Zambia vil jeg tro at det også er slik. De har bare en annen måte å tenke sykepleier på, og deres omsorg kan likevel være like god som vår. Bare på en annen måte enn hva vi er vant til. Jeg angrer IKKE på at jeg dro hit, det er en helt fantastisk opplevelse og vi lærer sykt mye. Menneskene her er utrolig hyggelig og vi blir hilst på i gater og på sykehus. De er flinke til å forklare og vise, og viser interesse for vår bakgrunn som helsearbeider i Norge.

 



So what do we do

Hei! Vi er inne i vår fjerde uke i Zambia og vår tredje uke i praksis på sykehuset.  OG VI ER HALVVEIS! Tiden går alt for fort. Det har vært tre svært innholdsrike uker på sykehuset. Jeg ble først plassert i kirurgisk avdeling og fikk allerede første uken virkelig kjenne på hva det vil si å ha mangel på ressurser. Her er det improvisering, improvisering og atter improvisering. De har nesten nada med utstyr og jeg ble helt sjokkert over de prosedyrene som ble gjort. Sårstell som skulle ha blitt gjort sterilt var langt i fra sterile, smertefulle prosedyrer ble gitt uten smertestillende og mangel på utstyr fører til at de må være kreative i måten de pakker inn for eksempel sår på. Aldri i hele mitt liv har jeg sett så mye sportsteip blitt brukt på en og samme dag. Jepp, sportsteip. Det er store sengesaler men null privatliv, mennesker som må ligge flere uker i seng fordi de har knekt et bein og ikke har råd til operasjon eller røntgen, store sår som blir behandlet på (i mitt syn) en uhensiktsmessig måte og mennesker i store smerter. Det var mange inntrykk å forholde seg til den første uken, men litt etter litt så har jeg gått over i litt sånn "survivermode" for å kunne klare å gjennomføre fulle dager på sykehuset. Personalet gjør så godt de kan med de verktøyene de har fått utdelt, både kunnskapsmessig og utstyrsmessig. 

Noe av det første jeg la merke til var at alle 3.års sykepleierstudentene som er i praksis på avdelingen, er de som styrer showet. De er de som er ute med pasientene og de er de som følger opp behandling, ulike prosedyrer som skal gjennomføres og utdeling av medisiner samt måle vitale målinger. Sykepleierne, ja de sitter inne på kontoret på mobilen eller er sosiale med hverandre. Det er ingen dobbeltskjekk av om det som blir gjort er riktig, eller om den medisinen som blir gitt er den legen har ordinert. Det er SVÆRT forskjellig fra hva vi er vandt med i Norge, og en merker at de indre sykepleierverdiene verker på innsiden. 

Så hva er det egentlig VÅR rolle i alt dette? Først og fremst er vi her for å lære - om et annet lands prosedyrer, rutiner og helsesystem, men også mye om oss selv. Her er det ingen kjære mor, så vi blir en del av gjengen av sykepleierstudenter som skal styre avdelingen. Vi er fra før vant med å måtte spørre, kommentere, få bekreftelse på alt vi gjør i praksis. Her? Vi styrer oss selv uten noe oversyn fra noen. Vi prøver selvsagt så godt vi kan å bruke den kunnskapen vi har i bunn, de etiske retningslinjer og prinsipper i medisinen, men gurimalla! Det er vanskelig. Sykepleierene og studentene er flinke i å lære fra seg om en først spør, men ofte kan de virke som om de forventer at vi skal vite hvordan de utfører oppgavene her på sykehuset. I starten var jeg skikkelig skeptisk, ville helst bare se på, reflektere for meg selv og la det være med det. Den tid gikk fort over og nå er jeg en integrert sykepleierstudent med de uskikker og skikker i faget som resten av gjengen. Vi må jo bare gjøre det sånn. Prøve å gjøre det så bra som mulig, men likevel bruke de teknikker de lærer oss om å spare utstyr, bruke kreativitet når utstyr mangler og følge deres rutiner. Likevel er vi outsiders som stiller mye spørsmål, rynker på nesen når ting ikke blir gjort "rett" (i følge oss) og som er kanskje litt for forsiktige i fremgangen av sårstell. 

 


// Første dag på jobben!
 

Dette er bare noe av hva vi har fått opplevd her. Vi oppdager stadig nye merkeligheter med hvordan ting blir gjort, men blir stadig mer herdet mot syn vi kunne vært foruten. Men gjett om det er lærerikt. Her er vi selvstendige og må stole på oss selv, den utdanningen vi har med oss og våre verdier og holdninger. Og vi lærer mye spennende. Vi ser mange ulike sår, brudd, tropesykdommer, krokodille og flodhest angrep, trafikkskadde og hvordan fødende kvinner blir behandlet på sykehus. Vi lærer om kulturen, om menneskene, deres liv og livsstil, ikke minst og om fattigdom og dens konsekvens på et lands helsesystemer. 



UNO

Week four! Herlighet som tiden flyr. Fire uker inn i utvekslingsprogrammet og det føles fortsatt som om vi nettopp kom hit. Likevel har vi fått gjort så utrolig mye på kort tid. Så.. What have we been doing? Vell, etter en over 24 timers reise ned hit ble vi hentet av Halvor ( som vi leiger hus av her nede) på flyplassen. Vi fikk en liten sightseeing gjennom byen før vi ble kjørt til Le Patino Guesthouse, hvor vi tilbringe omtrendt en uke før vi kunne flytte inn i huset. Halvor ble en utrolig ressurs for oss her nede den første uken vi var her, og hjalp opp bli kjent med plassen og rytmen i byen. Førsteinntrykkene var store og mange. Å komme til Afrika for andre gang er selvsagt en stor fordel. Jeg er allerede kjent med mye av de ulike kulturelle væremåtene som er typisk for Afrika og gjorde meg ikke mange nye overraskelser. Det er likevel et nytt sted og en ny by å bli kjent med. 

Første uken gikk utrolig mye til å organisere og orientere seg om praksisplassen og byen. Selv om vi ikke startet i praksis første uken, var det en del greier som skulle ordnes før vi kunne begynne på mandagen. Møte med skoleadministrasjonen, lage timeplan, ordne med uniform og study permit var blant det som skulle ordnes. Det ble myeeee venting. Noen gang hørt ordtaket "Africa time"? Vell, ting tar tid for å si det sånn. Bare det å få ordne papirer til immigrasjonskontroet for å få studietillatelse tok oss omtrendt tre dager. Det føltes som om så og si ingenting var planlagt på forhånd, og at dette var første gang de hadde studenter fra Norge på besøk. Mye frem og tilbake, men med sommerfugler i magen og eventyrlystne øyne gjorde det ingenting om at ting tok litt tid. Nå var vi trossalt fremme og klare for å ta Zambia med storm! Ellers ble det mye sightseeing, oppdagelsesturer i sentrum og på Maramba market og ulike restauranter og gater.  

Helgen dro vi til Botswana med Halvor og familien på safari. Ville og eksotiske Afrika viste seg fra sin beste side da vi var med på båtsafari i nydelige omgivelser, og grytidlig dagen etter, på bilsafari i Botswanas rike dyreliv på land. 


// Omfordeling av kilo på Gardemoen før avreise. 


// Le Patino Guesthouse.


// Omfordeling av medisinsk utstyr vi hadde med oss fra Norge! 



// Tradisjonell mat fra Zambia på Cafe Zambezi. 

// Båtturen fra Zambia til Botswana!

















 

 

 



Here we go again

Hei! Igjen. Nå sitter jeg i et gammelt nyoppusset britisk kolonihus med en liten maisåker, et sitrontre og noen bambusstanger utenfor i hagen. Det er sykt varm og klamt og jeg er rød som tomat fra topp til tå. Myggen har satt sin elsk på meg og  jeg har sikkert over 40 stikk på bare ene leggen. Hvor er jeg? I Afrika! Her har jeg nå vært i tre uker allerede, og jeg storkoser meg. Da jeg for tre år siden reiste fra det gode liv i Cape Town lovet jeg meg selv en ting: å en gang returnere til Afrika. 


// Tøysalg på Maramba Market. 
Jeg angrer på at jeg ikke har fått i gang bloggingen før jeg reiste og vært aktiv alle disse ukene, for gjett om det er mye nytt og spennende som skjer hver dag.  Vi er en gjeng på seks sykepleierstudenter som er på utveksling i Livingstone, Zambia.  Her skal vi bo i de kommende fire ukene og arbeide på sykehus her i Livingstone og ute på helsestasjon i en landsby. Vi har arbeidet på sykehuset i to uker allerede og opplever hvordan helsesystemet i et fattig land, fungerer. Vi blir vitne til mye grotesk, men også veldig mye fint. Det er viktig å fokusere på hva som fungerer og ikke bare hva de ikke har tilgang til eller ikke klarer å skaffe av medisinske midler. 

Om nøyaktig en time sitter vi i en minibuss til en liten øy ute i Zambezi river hvor vi skal tilbringe de kommende nettene og dagene. Sekken er pakket og nå sitter jeg egentlig bare å slår i hel litt tid før vi tusler av gårde til Jollyboys Backpackers for å dra videre. Vi snakkes snart, og jeg har lovet meg selv at jeg skal bli mer aktiv her inne på blogg.no for å fortelle alle dere som har interesse for å høre hvordan vi lever nede i Sør-Sahara og hvordan vår reise i Afrika utvikler seg. 

 


// Grønnsaksdisken i Maramba. 


// Maramba market. 



Skulle vært der nå

I skrivende stund skulle jeg ha vært på fly fra London til Oslo. Jeg befinner meg derimot fortsatt i Cape Town.  Det har seg slik at det var en stakkars sjel som klarte å kjøre inn i en av bagasjedørene som gjorde at den ble ødlagt.  Jeg ser for meg British Airways ledelsen slå seg i hodet av irritasjon. Vi ble sittende i fire timer i hva som føltes som en sauna, før vi ble sluppet fri og fått hentet bagasjen. I natt kom vi til hotellet og jeg ligger med magen i høyspenn etter en topp hotellfrukost. Nå har vi fått beskjed om at neste fly går klokken 9 ikvell, så Norge er fortsatt en hel dag og natt unna. Jaja, en dag til i Cape Town. Jeg klager ikke!

 





Selv om det er surt, gjelder det å se positivt på det hele. Dette var ingen sin feil, og British Airways har vært særs behjelpelige. Femstjerners hotell gratis kan vell ingen klage på.  Vi snakkes i morgen da Norge!



Skål

Hei og hå!

Jeg har sommerferie! Gud det er en deilig tanke. Det er begynnelsen av mai og jeg er ferdig med skolen. Dette semesteret har bare løpt av sted. Det føles så nært da jeg kjøpte meg nye blyanter og skriveblokk og så  med studentvide øyne på semesteret som nytt, spennende og lærerikt. Nå er jeg glad det er over, men likevell trist for at det betyr slutten på Sør Afrika. Det er lørdag, hvilket betyr jeg er  tre dager fra å sette meg inn i flyet fra Cape Town og oppover til London, fire dager fra Norge, fire dager fra a måtte si farvell til alle de fantastiske menneskene jeg lever med.  Tenk dere, det er da ikke så lenge siden jeg dro? Siden jeg reiste fra hus, hjem og hi, for å bo med syv fremmede. 

I går skrev jeg altså min aller siste eksamen i menneskerettigheter.  Jeg har en good feeling,  så nå venter jeg i spenning på karakter! Senere på kvelden ble det holdt strålende kalas for alle studentene. Finstasen var på, håret krøllet og sminken påklistret. Vi tok fellesbilder på stranden med solnedgangen i bakgrunn, fikk servert en bedre tre-retters, og sleskedrikk holdt oss gående til sent på kveld. Utrolig gøy! Stemningen slo til i både vegger og tak, quiz, hemmelige oppdrag, taler, skåler, kåringer og sang gjorde godt etter en uke med lite søvn og slit. Det er lenge siden jeg har hatt det så gøy - det trodde jeg ikke var mulig. Har det jo gøy hele tiden, men det tok kaka. Har gangsperr i magen etter alle latteranfallene utover kvelden. Morningen idag derimot, var mindre gøy. Men sånn er det altså, skal man forgifte kroppen med alkohol så vet man hva som følger.

 











Why do all good things come to an end

Hei!

Nå er to eksamener unngjort, og det er rellativt god stemning i hus! De som tar internasjonalt sosialtarbeid ble ferdige idag, mens vi med ex.phil, ex.fac og menneskerettigheter, samt sykepleie fortsatt må ta siste innspurt på fredag. Det skal bli godt, og da blir det fest! Semesteret er over, sommerferien er her og vi skal nyte de siste dagene som aldri før. Mye skal bli gjort på liten tid. Kanskje slår effektiviteten inn, selv om den ikke har slått inn de siste 19 årene. Gurimalla,  om nøyaktig en uke befinner jeg meg på Norsk jord igjen. Skremmende. Spennende. Uforståelig.  Nå krevs det en liten mental omstilling for at jeg skal klare å lese til siste eksamen. Det er menneskerettighetene som står for tur, og det er jaggu ingen enkel sak å måtte huske lover, normer, grunnlov, konvensjoner og deklarasjoner.  Finner jeg indre styrke skal det gå greit. Vi får håpe det. 

Noen snaps fra eksamensperioden så langt:

Stuen har fått seg en real ommøblering. Det som engang var stue er nå soverom. 

Beste roomate!

Jeg er avhengig av kaffemilkshake. Ingen slår min egen hjemmelaget! 

Hvor mange rekechips får vi balansert på ansiktet til Karoline?

Ferdig med eksamen 2 !





Luksusproblem

Da var eksamensuken kommet, og jeg er langt fra forberedt. Denne gangen kom den som ett lyn fra blå himmel. Jeg trodde jeg hadde god tid på å øve, lese, pugge. Det skjer hver bidige gang! Utsettelser etter utsettelser, og så pluttselig sitter man der. I morgen er det philosofi som står for tur og jeg har aldri vært så uviten om en eneste eksamen i hele mitt liv. Philosofi er rett og slett ikke enkelt. Jeg blir bare mer og mer forvirret over min egen tilværelse av å lese om filosofer og filosofier. Herlighet. 

Den siste uken har jeg vært preget av dårlig søvn, konsentrasjonsvansker og mye uffing og puffing. Stresset tar overhånd. Jeg går til sengs trøtt og våkner opp mer utslitt en hva jeg var da jeg la meg. Hodet har arrangert sin egen private basskonsert, og det dunker og dundrer som bare det. Kroppen er sliten. JEG er sliten. 

Neimen, det blir mye syting fra denne fronten nå. Jeg syntes rett og slett synd på meg selv. Tenker jeg meg om skjønner jeg jo at jeg egentlig er verdens heldigste. Jeg får trossalt ta en utdanning. Jeg får trossalt lære meg ting jeg helt sikkert kommer til å få nytte av. Best av alt, jeg lærer meg ting i Afrika! I verdens fineste land. I kontrast er jeg kjempe heldig som får gjøre det jeg vil - mens flertallet her nede hverken kan skrive eller lese. Nei, jeg er heldig. Bare ikke denne uken, hehe. 

Nå er det bare til å krysse både fingre og tær og håpe på det beste. Ønsk meg lykke til - da blir jeg glad. 



Maybe I´m wasting my young years

Halloen.

Denne fredagen har gått til å lese meg gjennom pensumlisten i ex.fac. Jeg er langt fra ferdig. Skulle nesten tro jeg har vært på tidenes fest her jeg sitter med røde og hovne øyne, tidenes sløvhet sammen med en reall snusleppe. Tre Red Bulls shottet jeg nesten på rappen i håp om å få de velkjente vingene de hele tiden snakker om. De har enda ikke kommet, hvor mange må man drikke før Red Bull gir deg vinger? Nesten så jeg burde sende en mail og spørre.

Med hevet hode kan jeg si at jeg aldri har vært den flinkeste studenten, blir alltid distrahert av alt annet, men idag har jeg virkelig overgått meg selv dere. Jeg sitter fortsatt i samme posisjon som jeg gjorde for omtrendt 14 timer siden.  Fremfor dataskjermen, med en tekstbok på den ene siden og kompendiet på den andre, hodestupt i word-dokumentet som blir bare lenger og lenger.  Pause? Hva er det? Det går hovedsakelig i  sleep-eat-study-repeat her i Afrika for tiden. Det kommer til å bli tidenes værste siste-uke noen sinne. 

Syntes dette bildet var ganske morsomt og illustrerer alle studenter generelt ganske bra. Haha. 

 

For å lese på noe annet reiste jeg tilbake i tid i arkivet på bloggen, og der var det jaggu mye rart å lese. Herregud så mye teit jeg har skrevet opp gjennom disse årene som "blogger". Morsomste av alt var at jeg fant ett innlegg hvor jeg på rekke og rad hadde satt opp punkter av ting jeg ville gjøre før jeg rakk å bli 26. Grusomt så ambisiøs jeg var i planleggingen på den tiden.  Det er mye jeg ikke kommer til å få gjort før jeg er godtvoksen, ting jeg heller ikke vil finne på å gjøre ifremtiden - snakk om hvordan ting forandrer seg med alderen. Hadde jeg skrevet samme liste nå hadde den sett svært annerledes ut, men det er derfor der trakk sånn på smilebåndene og. Tusen takk for modenhet. Skjekk listen  >her<. 

Nå skal jeg tilbake til vitenskapsfilosofien og se hvor langt jeg rekker før kropp og sinn gir opp. 

 

 



Nå starter alvoret

Herlighet, er det eksamensperiode allerede??  Føltes som igår jeg var gjennom akkuratt samme tortur. Er det virkelig over fem uker siden sist? Å nei.

Denne og neste uke kommer til å ødlegge hjerneaktiviteten min helt. Aktivitetsnivået kommer til å sprenge! Nei, nå overdriver jeg veldig. Det kommer nok til å gå helt fint! Det hjelper faktisk litt at vi hadde en underveis eksamen, så vet jeg hva det kommer til å gå i. 

I hele dag har jeg lest, lest, lest og lest. Flink student skjønner dere vell. Det er bare til å sette inn støtet - å stryke er nemlig ikke noe alternativ. Mens jeg holder på drømmer jeg meg litt tilbake på alt det jeg har fått gjort her nede. Det holder humøret oppe, for uten dette oppholdet hadde jeg ikke vært så rik på minner som jeg er den dag idag.







Tattoo

Jeg lovet å vise tattoveringene jeg tok på torsdag. Det ble to små skrift tattoveringer , men selv om de er små betyr de mye for meg. Det er veldig viktig. Å ta tattovering bare for å ta tattovering har aldri vært populært hos meg, og alle tattoveringene jeg har, har alle sin spesielle mening. Du kan værsegod syntes hva du vil om de - det viktigeste er at jeg liker dem selv. Jeg har nå fem tattoveringer på kroppen, fire skrift og en sommerfugl. Okay, jeg kan gå med på at sommerfuglen var veldig spontan og uten særlig mening, men det at den ble tatt på russetur ( som er et minne i seg selv) og at en av mine beste venniner har akkuratt den samme, omtrendt samme sted og vi tok den sammen - gjør den kjempe spesiell. 

Uannett, tilbake til de jeg har tatt nå!  Jeg tok altså Amour under vestre bryst, og Ubuntu under høgre overarm. Amour er fransk og betyr enkelt og greit kjærlighet. Kjærlighet er hjertets sjelsvenn, derfor har jeg den på venstre side. Det er ganske klisjé, men jeg liker det. Love is all you need vet dere! Hehe. Ja, og Ubuntu er sørafrikansk og står for humankindness (høres bedre ut på engelsk. Blir det menneskelig godhet på Norsk? Kanskje det).  Det  betyr  at uannsett hvor vi kommer fra her i verden, hvor vi enn bor, hvilke samfunnsklasser vi "tilhører, hudfarge og kjønn , så må vi være gode mot hverandre og elske hverandre. Det er også vanlig å si at " I am because of we are", altså at jeg er fordi vi er. Elsker det, og det passer så utrolig godt med hva jeg selv mener om menneskeheten og hvordan vi skal behandle våre medmennesker. Ubuntu ble egentlig ganske kjent når apartheid brøt opp og Nelson Mandela ble president i Sør-Afrika i ´94. 

 





unevnte øyeblikk

Herregud, nå er det ikke lenge til hjemreise! Jeg vil ikke dra hjem! Selvfølgelig vil jeg jo det, for å se venner og familie igjen, men likevell - livet her er fantastisk!  Jeg savner Norge mye, det blir likevell så mye å måtte ta farvell med her nede. Trist.  De fantastiske menneskene jeg har blitt kjent med her nede. Vi er som en stor familie her - vi har det så gøy sammen. Ingen dag er kjedelig. Jeg gruer meg allerede til å ta farvell. 

I tråd med dette er det flere ting som rett og slett ikke har blitt lagt ut på bloggen. Det har gått litt i glemmeboken for min del - fy! Oppholdet her nede har vært så sinnsykt kult, synd jeg ikke får delt det med alle dere som sitter og leser dette. Her kommer hvertfall snaps fra de siste måndene. 

 

Bilder fra dansere som underholder i gatene dagen lang i Camps Bay, alle studentene svette og slitne på toppen av Lions Head, skolen uten- og- innenfra. 

 

Bildene er fra grillfesten vi hadde i huset i begynnelsen av oppholdet. Veldig koselig! Så er det bilder fra når vi hadde besøk av fotballguttene på Viking Fotball Klubb, det siste er fra en av "familiemiddagene" våre. 

 

Har jeg engang nemt at jeg var på EMINEM konsert i februar? FOR en opplevelse, FOR en mann og artist! Vi hadde golden circle biletter og var nesten helt fremme. Gud, det var gøy. 

 

Bilder fra når vi tok oss en tur ned til Camps Bay for å spise en bedre restaurantmiddag, meg og Caroline på bar, og jeg og Elisabeth fra sist helg i Jefferys Bay.

 

Tror jeg har nemt før at vi var på konsert for å høre på ett av Afrikas beste band? God stemning, god drikke og ikke minst - dødsbra musikk ! For de som lurer så var vi å hørte på Short Straw. Jeg og Karoline fikk også komme backstage under konserten. Gøy! 

 

Her er altså den aktiviteten vi får per dag. Gå ned til skolen i 20 minutter er nok det eneste vi beveger på oss egentlig. Uff, trening blir tung i Norge. 

 

Tattovering! For noen dager siden var Tuva, Tiril og jeg på Wildfire Tattoo for å merke oss for livet. Tuva tok den søte med hånden, vågale Tiril den dødsfine drømmefangeren, og jeg? Det får dere vente og se! 

 

Enda ett "familiemåltid"! Her ber vi bordbønn før vi sluket i oss grillmat. Har blitt mange av desse såkallte bordbønnene våre, der vi takker for alt mellom himmel og jord. 

 

Tuva, jeg, Elisabeth, Camilla og Caroline var invitert av de vi har blitt kjent med here nede på poolparty sist uke! Seriøst, huset er dritstort og fint, utsikten nydelig og folkene kjempe hyggelig. Var kjempe gøy!






Oppholdet er ikke over dere, så jeg skal nyte de siste ukene. Eksamen er kjipt, men må gjøres. Herlighet, det er ikke lenge til jeg er i Norge. 









Hvor ble tiden av?

Tjohey!

Herlighet, det er fredag igjen gitt! En uke siden vi dro til Jefferys Bay, en uke siden vi dro på nye eventyr. Tiden går skremmende fort. Før jeg vet ordet av det kommer jeg til å sitte gammel og grå på gamlehjem med barnebarn i fanget. Å herregud, angst. 

Det passer vell seg med en siste oppdatering fra oppholdet i Jefferys Bay tenker jeg. De dagene vi ikke surfer, shoppet vi, solte oss og badet. En deilig ferie i ferien rett og slett. Ord kan nok ikke beskrive hvor fantastisk det var på Jefferys Bay. Vannet var varm og sanden var kritthvit og myk. Byen i seg selv var ikke så stor, men hjemmekoslig og bærte preg av landsbystilen. Heldigvis fikk vi litt farge også, det trengte hvertfall jeg! Brunfargen forsvinner gradvis og i eksamensperioden kommer jeg til å sitte mye inne og da må jeg nesten rekne med at det blir lite brunfarge her i gården gitt! 



















I skrivende stund er det en liten time til forelesning begynner i ex.phil. Kjenner jeg er lei skole og lesing - skal bli godt å ha sommer i Norge når jeg kommer hjem! Planen idag er å få kjøpt seg en ny koffert til hjemturen, handle litt dill og dall jeg trenger og bruke kvelden på å lese ( om jeg har selvdisiplin nok ). Ønsker alle en god helg, og ikke minst påske!

 



Surfeglad!

Hei alle sammen!

Her nede går tiden som hakka møkk - derfor så lite med oppdateringer! Jeg beklager veldig, men nå har jeg innsett at det faktisk bare er to uker og litt til igjen her nede i Cape Town. Eksamenene kommer som perler på en snor og jeg river meg i håret i frustrasjon over kommende eksamensperiode. Eller har den egentlig begynnt? Vi har undervisning hallveis ut neste uke, men så setter alvoret inn for fullt. ÆÆ.

Uannsett, jeg må fortelle dere om Jefferys Bay og surfingen! Jeg har aldri surfet før - selv om jeg har bodd i surfeglade Sør-Afrika siden januar. Sykt? Ja. Å surfe viste seg å være overraskende gøy, det gikk over all forventning. Det var hardt, vanskelig og satte virkelig tolmodigheten på prøve, men følelsen av å få det til; å det var verdt det! Tror jeg svelgte flere liter saltvann hver gang jeg forsvant under en mektig bølge, men jeg fikk det til etterhvert. Vannet var varm, gradestokken likeså, og det hele ble som en lek. Som jeg har nemnt tidligere så er Jefferys Bay en veldig kjent surfestrand for de litt proffere, nettopp fordi bølgene her er så utrolig bra. Åh, det var så gøy! 




















Tiden gikk så utrolig fort - den gjør jo det når man har det gøy. Jeg kommer nok til å prøve å få surfe mye mer før jeg reiser hjem. Jeg tror desverre tiden ikke kommer til å strekke til - det er så mye jeg skal få gjort før avreise, men med eksamen blir ting fort bort prioritert.  

 

Senere samme dag red vi på hester i fantastisk natur. Det er ingen hemmelighet at jeg så og si aldri har ridd før, men også dette viste seg å være overraskende gøy! Vi red gjennom busker og trer helt til vi kom til en kritthvit strand så langt øyet kan se. De mer avanserte ridejentene galloperte i strandkanten, mens vi mindre avanserte nøyde oss med en god søndagstur i vannkanten. Det hele føltes nesten som en drøm! Jeg syntes dessuten det var så gøy at jeg nå har bestemt meg for å øve meg på å ri når jeg kommer hjem. Hester er noen fantastiske dyr, majestetiske på ett vis. 

Tok ikke med meg kameraet på ridetur, derfor ingen bilder men det tror jeg er like greit for min del. Såg ikke så veldig proff ut der jeg slet med å holde meg på salen og hadde litt småangst hele turen for at hesten skulle begynne å gallopere. Hjelmen på snei og jeg like så hadde ikke blitt de beste blinkskuddene likevell så dere får nøye dere med min beskrivelse av turen. Den var fantastisk!

Slenger med ett bilde av nydelige Tiril, hestejente nummer en! Hun red i kjole og såg evetyrlig ut der hun galloperte gjennom den silkemyke sanden med solen i bakgrunn.






Stupe i intet

Heisann!

I Cape Town skinner solen sin siste dans for denne sommeren. Neste uke er det meldt styggvær og høsten kommer for å bli. Æsj, svale temperaturer, regn og vind er jeg ikke klar for. Sommer året rundt hadde passt meg ypperlig. 

Som jeg nemnte tidligere har jeg denne helgen vært på en 4-dagers tur til Jefferys Bay. Jeg har fått opplevd så sinnsykt mye de få dagene vi var på tur. Nå er jeg enda rikere på minner enn hva jeg var for bare en uke siden. Det er nettopp derfor jeg elsker livet her nede, jeg får gjort så mye jeg aldri har gjort før - ting jeg aldri har forestillt meg jeg skulle få gjøre!  

På veg til Jefferys Bay fikk vi spørsmålet om vi ville stoppe ved verdens høyeste bungyjump fra bro- selvsagt ville vi det! Vi er en gjeng vågale, adrenalinjunkier hele gjengen, så en mulighet som dette kunne vi ikke la gå forbi. Det er 216 meter ned, 5 sekunder i frittfall, med hodet først. Høy musikk og god stemning gjorde ventetiden overraskende enkel, jeg var ikke nervøs ett sekund! Fra å bli festet i bena, til å komme seg ut på kanten og hoppe gikk sykt raskt. Du får ikke tid til å tenke før du befinner deg i frittfall rasende mot bakken. Men herlighet så kult! Jeg nøt det til det fuleste, det var en helt fantastisk følelse. Kunne gjort det hele dagen tror jeg! 




































Vi ankom backpacker hostellet noe senere, støle og slitne etter lang busstur. Helgens første fest var godt i gang da vi kom, så vi slengte oss like greit med! Koselig å møte så mange forskjellige folk fra hele verden. Jeg kommer nok til å backpacke en gang ganske snart, det skal bli så bra! Dagene etter kommer snart, så vent i spenning folkens! 



Waves

God kveld kjære landsmenn!

Det har vært så fint vær denne uken her nede i Sør, så jeg har rett og slett prioritert å tilbringe så mye tid ute som mulig. Høst, sure temperaturer ,og dårlig vær er rett rundt svingen så nå er siste innspurt i å deige seg i uvstråler. Folk hjemme kommer aldri til å tro jeg har vært i Afrika i over tre månder når jeg kommer ned like blek som jeg dro. Å herregud, deprimerende tanke (jenteproblem hehe). På mandag tok Tuva, Karoline, Camilla og jeg turen til en av de "lokale" strendene noen minutter utenfor Camps Bay. Her er naturen utrolig fin, sanden silkemyk og bølgene i håndterbare høyder. Selv i overskyet vær prestrerte jeg å bli lett solbrendt - sånn går det altså uten solkrem. Når det kommer til bruk av solkrem er jeg oftest veldig etter-på-klok og klarer hver gang jeg er i varmere strøk prestrere å bli rød som en tomat første dagen. Brun skal man jo bli, og helst i rekordfart! 

Bare en månde fra avreise dato har jeg også meldt meg inn i treningstudio! Feriekiloene SKAL av, og helst før jeg kommer hjem. Når det er så varmt og fint ute meste parten av tiden så frister det ikke så veldig å trene. Kroppen svarer med å ese ut både her og der så det er bare å ta tak. Nok ett jenteproblem, ja? 


"På-stranden-selfie"










Er det ikke fint?? Åhhh. Blir skikkelig forelska i livet ( haha teit, jeg vet) når jeg befinner meg i slike omgivelser som dette! Nydelig. Vil bare fryse øyeblikket og leve der og da for alltid. 

Fredagsmorgen reiser en hel gjeng av studentene til ett sted som heter Jeffreys Bay til over helgen. Jeffereys Bay er en by i Eastern Cape her i Sør-Afrika og er ett veldig kjent sted for surfere verden rundt! Og det er nettopp det vi skal; SURFE! Det er lagt opp til surfekurs og to dager til å surfe på. Jeg gleder meg veldig, jeg elsker å gjøre ting jeg aldri har gjort før. Ser for meg at jeg kommer til å sprelle febrilsk under vann i forsøk på å klare å komme meg opp på brettet. Dette kommer til å bli særs interessant. Det er også masse annet å finne på, det skal bli fint å få se mer av Afrika enn det jeg har til nå. Dessuten kommer det til å bli superkoselig å tilbringe tid med alle studentene - dette er siste turen satt opp for oss dette semesteret. Kjempe trist! 



Hadebra kjære

I overraskende god form ( med tanke på hva fordøyelsessystemet vårt gikk igjennom kvelden før), kom bittert dagen for avskjed og hjemreise.  På grunn av været som herjet hele uken, var denne dagen perfekt for turistattraksjon nummer 1! Nemlig Table Mountain! Det går rett og slett ikke ann å komme til Cape Town UTEN å ha vært på Table Mountain. Utsikten over Camps Bay og Cape Town er helt utrolig. Perfekt siste-gjøremål for ett ungt kjærestepar. 





Med min flaks kom det ikke akkuratt som et kjempesjokk at da jeg skulle overføre alle bildene vi hadde tatt fra toppen, pluttselig var borte fra telefonen min.. Ikke aner jeg hva som har skjedd, men de bildene som ble tatt finnes ikke lenger. Veldig kjipt - for vi tok mange! Det går ikke ann å beskrive hvor utrolig nydelig det er på Table Mountain. Minnene har vi jo, men det er alltid fint å ha noe å se tilbake på! 

Aiai. Så kom timen for at Gøran måtte komme seg på flyplassen. Uken gikk så alt for fort. Jeg fikk ikke vist han HALVPARTEN av det jeg ville vise han.. Jeg fikk ikke den tiden jeg trengte med han heller. La gå - nå er det ikke lenge til jeg skal hjem! 

 



Kjæresteuke

Selv om kjæresten var på besøk, teller skolen like mye. Litt synd var det selvsagt at jeg måtte forlate han i de gylne morgentimene hele uken, men han fikk hvertfall sovet lenge og det tror jeg ingen kan klage på! Mandag, tirsdag og onsdag hadde værgudene andre planer enn å la det være sol og varme. Heldigvis trenger man ikke sol for å shoppe! Gøran fikk seg en real omgang på kjøpesentrene, og jeg fikk han med på hele TO kjøpesentere! Det er ikke hverdagskost. Vi besøkte også ett av afrika-markedene som er her nede. Der er det så mye kult! 

For aller første gang siden jeg kom hit i januar, dro vi på casino/kino. For latterlige 20 kr så vi Pompeii,  i luksusstoler og forbløffende god kvalitet på filmen. Ikke nok med det; Gøran tok tattovering og jeg to nye piercinger. WOOP. Litt galskap er på sin plass, er det ikke? 



Skolen hadde arrangert fotballcup på fredagen, og litt motvillig hadde jeg blitt med i ett av lagene.  Fem jenter kledd i lakserosa tightser og topper - nettopp fordi laget vår het Salmon Run.. Ganske internt igrunn, men på puben Dizzys i Camps Bay kaller de alle de norske studentene som kommer i store puljer to ganger i året for salmon run. For de som fortsatt ikke skjønner; salmon run er når laksen kommer fra havet og opp i elven for å yte, oftest i store puljer. Teit? Ja. 









Med en dose alkohol i omløpet språng vi som hodeløse kyllinger i håp om at vi skulle hvertfall få være borti ballen EN gang. Utrolig nok scret jeg to mål ( stolt høhø ), men det var også de eneste. Vi tapte tappert. Gøran heiet og heiet på sidelinjen, og jeg tror han koste seg like mye som alle de andre!

 



No more lonely girl

O´hoy! Jeg beklager så meget for den pluttselige og brå bloggsvikten denne uken. Det har seg nemlig slik at når kjæresten kommer på besøk fra landet i nord, blir andre ting enn blogg proitert. Nå har derimot mannen vendt snuten tilbake til Norge, og jeg har enda mer tid å drepe på sosialemedier. 

Siden sist har det gått i å ha kvalitetstid sammen med kjæresten og jeg har prøvd så godt det lar seg gjøre å vise Cape Town´s beste sider. Denne uken har vi vært utrolig uheldig med været, det har regnet og blåst så det satt en brems for mye av det vi skulle ha gjort! En uke i ett land som Sør-Afrika blir litt knapt, men gud hvor herlig det har vært å tilbringt hverdagen sin med Gøran igjen. 

 Gøran kom til Afrika sent sist fredagskveld, trøtt og sliten etter mange timers reis. Lørdagen tok vi det defor ganske rolig. I solskinn og i en temperatur ingen kan klage på tok vi oss en tur til Bo Kapp. Bo Kapp er en ett lite område i Cape Town hvor alle husene er malt i alle slags farger! På rekke og rad står de fargerike husene tett i tett, og det er føles nesten som å gå tur i alle fargers hovedstad. Bo Kapp får satt farge på en ellers grå hverdag og bringer frem litt lykke i en by som ellers består av høye, kjedelige kontorbygg. 











Stilig,  ikke sant?  Resten av dagen slappet vi bare av, koste oss i hoverandes selskap og spiste en bedre middag på restaurant. 

Søndagen ble alt annet enn rolig og avslappet - jeg hadde nemlig planlagt ett aldri så lite møte med frittfall! Nå skal det sies at jeg har hoppet før, men det hadde jo ikke Gøran. Denne dagen tror jeg Gøran hatet meg litt (hehe). Han hadde jo egentlig ikke lyst, men så sta som jeg er fikk jeg han til å hoppe likevell! Sinnsykt kult at han gjorde det, kjente jeg ble meget stolt av han når han kom ned igjen. Det hadde jeg nesten ikke trodd! 











Han ble dårlig etter møtet med skyene stakkars, men heldigvis tilgidde han meg for det lille stuntet jeg hadde satt opp for han!  Trygt tilbake i Cape Town fikk vi oss noe frukost innabors før vi reiste tilbake til Camps Bay. I senere timer ble det heller annet enn mat innabors - men heller leskedrikk og sprudlevann. Endelig fikk Gøran møte de jeg tilbringer mest tid sammen med her nede, og vi hygget oss i godt lag før vi satte snuten hjem på svarte natta. 





Karneval!

Woop!

Da har jeg omsider ( ganske motvillig så og si ) landet klart og tydelig på fast grunn igjen. Allerede nå kjennes det ut som en halv evighet siden ferieuken og studenten er like lei læring som den var før fri. Æsj! Anyway- tilbake til overskriften! Jeg har helt glemt å skrive om karnevallet som fant sted for to uker siden i Cape Town. Det årlige karnevallet lokker mange tusen tilskuere og i fjor var det ikke mindre enn 60.000 (!). En opplevelse å få det med seg - så sinnsykt mye stilig å se! Alt det arbeidet som er lagt ned i bare klærene, dansene og de forskjellige parade-vognene er utrolig beundringsverdig. Det var topp stemning og topp musikk. Jeg skal ikke legge skjul på at kjærligheten for Afrika blir større og større for hver dag, alt her nede er så livaktig og det er alltid noe å finne på - alltid noe som skjer! Cape Town er en meget pulserende by og har alt å tilby, for alt og alle i alle aldre! 

Ta en titt på de utrolige kostymene, vognene og kreativiteten! 

Blir dere like betatt av Cape Town som jeg er eller?













































Stuck in the desert - day 4

Kjipt nok måtte tiden komme for å si farvell til Orange River og "easy living". Det ble ikke mange padletak på oss før vi dro båtene opp på land og måtte innse at turen beklageligvis var over for vår del. Jeg kunne helt ærlig ha tilbringt mange flere døgn i elvedraget, uten internett, sminke, junk food og annet unødvendig hverdagssyssel. Det enkle liv passet meg perfekt! Bekymringsfri og lykkelig. 

Selv om vi ikke skulle rafte mer, ble det derimot en fjelltur på oss. Ingen lang fjelltur, men lang nok i 40 grader! Vi gikk opp på en gammel fluor utgraving hvor vi fikk lete etter fluor. Ikke visste jeg at flour hadde sin naturlige plass i ørkenen på en fjellskråning som grønne stener! Fikk med meg en håndfull så nå har jeg nok fluor til å lage tannkrem for resten av livet sikkert! Med lommene fylle av skatter gikk vi tilbake i god tro om at bussen var ankommet og at vi skulle få kjøre tilbake til Umkulu campen. Det viste seg at bussen var kommet, men hadde SATT seg fast i ørkensanden. På den ene siden er det ganske ironisk at et vellkjent problem i Norge er å kjøre seg fast i snø, mens her kjører man seg fast i sand! 










 

Bussen hadde sunket en meter ned i sanden og det såg ganske håpløst ut - noe det også var! Som de gode hjelperne vi er hjalp vi så godt vi kunne med å finne steiner til å legge under, dytte den 11 tons tunge bussen, og grave ut hjulene med årene våre. Herlighet for ett slit! Fire timer senere tok endelig hjulene tak og bussen gikk sakte men sikkert fremover! Jubel! 


















Heldigvis hadde vi mulighet til å kjøle oss ned i elven inne imellom og vi fikk disket opp lunch da alt håp nesten var ute. Men med gode holdninger, sammarbeid og sterke nordmenn kan all ting ordne seg! Vi kom oss til campen og jeg tror alle var VELDIG klar for å ta seg en real dysj med shampo og balsam og det hele! ÅÅ det ble med ett ren luksus å kunne vaske håret skikkelig.  Rene og pene var det strake veien til baren! Kortspill og med alkohol innabors ble kvelden meget fin før vi tidlig, tidlig fredagsmorgen satte snuten tilbake til Cape Town. 




















 



Fjelltur i flip-flops - day 3

Dag tre begynte like fantastisk som dagen før. De store posene under øynene forsvant magisk med en dash av elvevann i ansiktet, og vi fikk frenchtoast og kaffi med soloppgangen i bakgrunn. I bikini, solfaktor 30 på kroppen og ferdig pakket båt, var vi atter en gang padleklare for Orange River.  Guidene tok en spansk en og dro oss med på en "fjelltur" som egentlig ikke er inkludert i turen. Jeg skjønner godt hvorfor. Vi fikk beskjed om at det var helt greit å gå opp i bare flip-flops - det var derimot en dårlig ide. "Fjellturen" besto nemlig bare av småstein og grus, og så fort vi plasserte foten ett sted forsvant bakken under oss. Utsikten derimot var det ingenting å klage på! Det var helt fantastisk å se elven herske over landskapet der nede. Småkult er det også å kunne si at jeg har vært på fjelltur på ett fjell i Namibia - i bare bikini og flip-flops. 











Turen opp var ille nok, men turen ned igjen dere... rent helvette. AUU!



 

Det ble relativt lite padling på oss denne dagen, først fordi vi i følge guidene hadde padlet mye kjappere enn hva de hadde antatt, og for det andre fordi det var uvanlig mye vann i elven så når det først dukket opp store nok landområder å campe på, så måtte vi stoppe. Men det gjorde oss ingenting! Med så mye tid  i bakhold bestemte de sprudlende og kreative guidene seg for å feste båtene sammen og lage en flåte! Vi hoppet oppi flåten, seilte ned elvebredden og hoppet storfornøyde ut i vannet! Herlighet så gøy det var! Det gjorde ingenting for min del at vi slapp å padle hele dagen! Hehe. 










Overraskende nok er ikke solen like glad i å holde dagen gående sånn som i Norge om sommeren, så i rundt syv tiden tar solen kveld (bokstavligtalt). Med solen borte melder mørket seg og temperaturen faller betraktlig. Varmen flammene fra bålet gir fra seg ble min nye bestevenn på denne turen!































La oss padle - day 2

Dag to meldte sin ankost i form av sol, sommer, dugg og fuglekvitter så altfor tidlig tirsdags morgen, men vi hadde ting å gjøre så det var bare å krype utav den gode, varme soveposen og starte dagen. Bålet og frukost var allerede i god gang da vi gned oss i øynene. Vi fikk etterhver tildelt hver vår åre og satte kurs nedover elven, med båten full i bagasje og kjølebokser. Naturen her var helt fantastisk. Så mange inntrykk på en gang - hjernen fikk ikke tid til å samle sammen alt i draget nedover. I løpet av turen stoppet vi flere ganger hvor guidene bare skrek "swim break!" og alle hoppet fra hver sin båt og badet - vi ble alle med ett små barn igjen! Vi lo, lekte og var rett og slett rent lykkelige! Alle bekymringer ble vasket vekk av det rene, varme vannet. Vi ble i ett med naturen - i ett med nuet. Dødsherlig! 

I de robuste områdene måtte vi skjerpe fokuset og padle som galne for å ikke velte , men gud det var gøy med litt adrenalin boost! Jeg og Marie delte båt, og det ble litt småfrustrasjon fra begge hold når vi småstresset padlet og padlet for harde livet nedover! Etter de robuste områdene "parkerte" vi båtene, gikk opp på land og opp igjen, hvor vi tok på oss redningsvestene som bleier (haha) og hev oss ut i strømmene og bare lot strømmene lede vei! Skummelt, men samtidig veldig gøy! Vi fikk en lunch pause midt på dagen med god, gammeldags hotdogs på menyen før vi padlet videre til dagens siste stopp. Da var det bare å pakke ut igjen, sole seg, bade og storkose seg mens solen sakte men sikkert sa farvell bak fjelltoppene. Vi fikk servert middag og dessert (alt laget på bål) , og så var det "bli kjent stund" under den fantastiske stjernehimmelen. Det ble tidlig kveld, såre og trøtte i hele kroppen, med månen som nattevakt. 





































Bumpy road - day 1

"Dere trodde kanskje jeg var død, men det var jeg altså ikke!"  Haha, så dårlig humor har vi altså på Dal Road dere! Noen som har sett parodien av når George vender tilbake på Hotel Cæcar? Ikke? Nei, da må dere klikke dere inn hit og se den. Det går ikke en dag uten sitater fra den parodien! 

Back to business! Etter fire netter under åpen himmel, to dager på veien, og tre dager på elven, er jeg altså kommet tilbake til "normale omgivelser".  Det finnes ikke vokabular nok til å kunne beskrive den fantastiske uken jeg har hatt. Jeg har tilbringt tre fantastiske, vakre, eventyrlige dager i elven Orange River! Vi padlet bak oss 5 mil i grensen mellom Sør-Afrika og Namibia!  På venstreside hadde vi landområder fra Sør-Afrika og på høgreside landskap fra Namibia. Jeg er så rusa på livet her jeg sitter. Det var så utrolig fantastisk. Ingen ord er store nok til å beskrive dette eventyret! 

Mandag var bussdag! Det tok oss 13 (!!) timer å komme oss til Umkulu campen. På Umkulu fikk vi servert middag/kvelds rundt levende flammer med elven i bakgrunn. Så var det bare til å sprette de splitterpine nye soveposene og liggeunderlage våre, krype godt inn og legge oss med ett måp om munnen. Stjernehimmelen var helt fantastisk! Uten noe distraherende lys rundt som det ofte er i byer, ble himmelen 10 ganger klarere ute i ingenmannsland. Kunne sett på denne himmelen i evigheter. Den var så vakker.  Nattesøvnen var nesten som garantert etter den lange bussturen, og dagen etter våknet vi opp i soloppgang og fuglekvittring. Ahh, villmannslivet. 

Bussen var egentlig ganske kul! Med gule vegger, bord, oppbevaringsbokser og fryser bakerst. TOPP!

Malen og Kathrine!

Hei sveis!
















HALLELUJAH

Det har vært to intensive uker, med blod,svette og tårer! Og i går var vi endelig ferdig! Fyfader for en følelse. Det var som om livet med ett ble lysere, gresset grønnere, luktene herligere.. Det var som om å få kjøpe alkohol som 17 åring, få sertifikatet, juleaften, påske, bursdag og sommerferie - ALT i ett. Så digg var det faktisk. To uker med pugg høres i teorien helt ok ut, det er de emosjonelle bydrene som tar på! Stresset. Hjernen min har ikke hatt en eneste pause fra informasjon, og det merkest! Hodeværk, dårlig søvn, lite søvn, utmattelse, frustrasjon, angst. Ja, det er vell egentlig det som gjør eksamensforberedelser til ett rent helvette for de fleste studenter!

På den sosiale fronten merkest det at jeg ikke har vært så aktiv i det siste - har vært helt teit de siste dagene. Humoren har vært knisktørr for å si det mildt. Godt det er over, og at ferien er igang. DEILIG. 

Etter eksamen igår var det rett på shopping. Det er låv å belønne seg selv! I ferieuken skal noen av oss studenter på en rafting utflykt i fem dager, så shoppingen gikk i hovedsak ut på å få kjøpe seg vilmmarks typp ting. Sovepose, liggeunderlag, MYGGSPPRAY, lommelykt, gode kler og alt det der. Vi skal rafte i elva Orange River som er den lengste elva i Sør-Afrika. Elven strekker seg over rundt 77% av arealet til Sør-Afrika, det sier litt om hvor lang den er!  Mesteparten av elven ligger utenfor landet i Lesotho, Botswana og Namibia. Sykt kult! Jeg gleder meg så utrolig mye. Tilbringe dagen på den fantastiske elven i solsteken, oppleve naturen fra sin allerbeste side, kosestund rundt bål i solnedgangen, såve under åpenhimmel og rett og slett være skikkelig villmann i 5 dager. Fantastisk. Det kommer til å bli en opplevelse for livet. 

// bildene er hentet fra nettsiden til de som har uttflukten. For de ekstra interesserte kan trykke på linken *HER* og gå inn og ta en titt! 





 Med ett svidd VISA og noen tusen kroner fattigere sa vi stopp. Shopping kan vi jo gjøre en annen dag også ( frykt ikke pappa, jeg er veldig flink med pengene altså!), hehe. Så nå er det bare vantetteposer og en caps som trengs - så er jeg klar!

Senere på kvelden var alle studentene invitert til midtveis middag på Africa Cafe. For ett fantastisk konsept! Det var som å plante bena midt i  selve smørøyet av Afrikas kultur, med hele bygget dekket med Afrika fra tak til gulv, vegg etter vegg. Den afrikanske maten vi ble servert var helt fantastisk. Når jeg kommer til Norge skal jeg definitivt prøve meg på en afrikansk rett og se hvor langt jeg kommer. NAM.





Med magen full i afrikamat og drinker, ble det ut på byn i Long Street i Cape Town. Veldig mange bra uteplasser der altså - og dobbelt så gøy var det når vi var så mange som dro! Natt timene fløy av sted med dansing, latter og skåling, og det kjennes på hele meg i dag mildt sagt.

 

 



It pays off


Bildet sier vell sitt ? Akkuratt slik har jeg følt det de to siste ukene. Lyset i tunnelenn nærmer seg rask - bare en eksamen igjen! Hadde ex.phil ekamen idag, og gjett hva? Jeg har en kjempe god følelse! Foreleseren vår gav oss ti spørsmål vi kunne få på eksamen for en uke siden, så det har i hovedsak gått i å pugge disse. På eksamen er det to spørsmål, og vi må velge en.  Heldiggrisen meg fikk den ene oppgaven jeg VIRKELIG kunne! Deilig følelse. Har en mye bedre følelse etter denne eksamenen enn hva jeg hadde etter menneskerettighetene! 

Eksamen er lagt opp på gamle måten - som vil si at det eneste vi får ha med oss er penn og papir, med to timer til disposisjon. Det er ikke vanskelig å skjønne at jeg tilhørerl den teknologiske generasjonen når jeg får krampe i handa etter å skrive ett kvarter på papir. Morsomt å tenke på hvordan ting forandrer seg! 

Nå er det bare ex.fac eksamen igjen på fredag! Etter den er det FEST OG BASAR. Gjett om det skal feires! En hel haug av studentene skal på Africa Cafe ( Ellerno?) med afrika mat og det hele - før det bærer ut på nye eventyr i Cape Towns festglade gater. Etter to uker intensiv pugging er det ingen som kan motsi fortjenelsen av å slå ut håret litt. Uken etter har vi fri. ÅÅ FRI. Smaken av det ordet er rent himmelsk.

Og om ikke lenge kommer fineste, kjekkeste kjæresten på besøk. Det er så mye jeg vil vise han i fantastiske Africa. Det er så masse han må få oppleve. Men aller mest gleder jeg meg  til være kjæreste igjen  

 



ONE DOWN

Da var altså 1 av 3 eksamener gjennomført. Gikk ikke helt etter planen for min del - men jeg får hive meg på hesteryggen så fort så mulig. For på onsdag kommer det en til. En liten djevelsk eksamen. Ingen tid til pust! Her er det bare å komme igang med lesingen igjen! 

Marie, Karoline og jeg tok oss en velfortjent kaloribombe etter eksamen idag. Pjoh! Hjernen trenger noen sukkerbiter å gnage på etter en morgen med så mye hjerneaktivitet. Det gjør vondt å tenke. 



Dagens timer har gått til real soling, lesing, kaffe, sukk og puff, mat, frustrasjon og facebook. Med 8 personer i hus er det heller ikke så veldig enkelt å konsentrere seg. Det blir tildels mye bråk og da er det ikke like enkelt å få med seg hva filosofien vil frem til.  Jeg lider nemlig av en av de mest kjente diagnosene studenter har i vår samtid : nemlig INN DET ENE OG UT DET ANDRE ØRET. Forhåpentligvis utvikler jeg klisterhjerne over natten og husker ALT til onsdag.

Vi snakkes! 



Uvenn med eksamen

Jeg løy. Jeg løy i forrige innlegg. Det er enklere sagt enn gjort de greiene der. Si en ting som i teorien høres rasjonelt ut - men som i praksis ikke er like enkelt.  Alt høres bedre ut enn å sitte her i studienes lenker. 

Lese og notere.. Fortvile og forbanne.. Klø seg i hodet og sukke. Det blir for mye. Hjernen trenger pause. Hjernen trenger en pause NÅ. Og det har den fått - men hjelper det ? Lite. Produktiviteten har debbet skikkelig av de siste dagene. Å holde motet oppe virker kanskje enkelt for noen, men for meg føles det nesten umulig. JEG HATER Å STUDERE. Eller... Jeg hater å MÅTTE lære noe. Eller, egentlig så hater jeg bare eksamen. 

 

I går tok vi ett aldri så lite pust i bakken og tok oss et verdig avbrekk fra Aristoteles, Platon og alle de der filosofene. En sjefsavgjørelse ble gjort og vi dro inn til Waterfront for å få i oss noe å spise! Taxitrøbbel og overfyllte restauranter stjal mye tid og pluttselig ble pausen mye lenger enn planlagt. Waterfront er generelt ett veldig populært sted,  men på en fredagskveld tok det virkelig av! Vi var ikke klar over at vi burde ha bestillt bord  på forhånd, så vi gikk fra restaurant til restaurant som ligger som perler på en snor på den flotte bryggen - men uten hell. Så mange som 9 sjeler er ikke det enkleste å finne plass til, men det gikk til slutt! Det tok nesten to timer før vi fikk maten, men drinkene gikk nesten på autopilot i mellomtiden. 

 

June, Håkon, Marie og jeg!

 

ÅÅ jentene <3. Marie, June, meg og Elisabeth. 

"SELFIE"! June, meg, Marie, Håkon og Phillip. 




Nå prøver jeg tappert å få gjort noe i menneskerettigheter. Mandag kommer skremmende fort og da smeller det. Mitt høyeste mål er å BESTÅ. Det er det som er viktigst for meg akkuratt nå. Jeg har ikke råd til å stryke! 

Jeg vil til slutt gratulere alle kvinner der ute med dagen. Denne dagen er så fortjent, for vi er virkelig flotte, det er vi ! Dessuten er det viktig at vi sender varme tanker til alle de kvinnene der ute i verden som lever i undertrykkelse, forrakt, i mindreverd, hvor hver dag er en kamp - "bare" på grunn av kroppen du lever i.  



Null sosiallife

Det er en sliten Hanne som stikker innom bloggen idag! 

Det er torsdag og eksamen nærmer seg med store, skumle stormskritt. Eksamensgjenger her i hus er ikke så høge på pæra nå nei! De siste dagene har det gått i Ex.Phil og Ex.Fac, selv om det er menneskerettigheter som står først ute, kommende mandag.  Jeg kan dermed si at alt av sosialliv og sosiale antenner byttes ut med bøker og lesing denne helgen!  Uten tvil. Selv om jeg har helst lyst til å ligge ved stranden, med en drink i den ene handen og en annen drink i den andre. Jaja, NESTE HELG. 

Med sol og sommer er det litt lettere å lese til eksamen. To fuler i en smekk!  Kunnskapen strømmer inn gjennom lesing og notering, mens solen steker og farger. Fint og flott. Visste dere at unge sjeler skifter oftere "hud", noe som betyr at om jeg blir brun nå denne månden, så skifter hudcellene seg oftere og brunfargen forsvinner fortere?  Med tanke på eldre som blir kollsvarte i solen en uke i syden, og er kollsvarte 6 månder etter - virker det logisk. Nå som det også nærmer seg HØST her i Cape Town, har jeg litt småangst til å ikke få muligheten til å sole meg så mye som jeg har gjort til nå.. Kan jo ikke komme hjem fra AFRIKA uten farge. Herregud DET GÅR IKKE. Luksusproblem? Jaa. 


I skrivende stund har jeg stappet magen med stekt makrell sammen med stekte grønnsaker! NAM. I utlandet er det ikke enkelt å spise sunt, ettersom det er vanskelig å finne tilsvarende produkter og varer som du har kjært i Norge. Etter lenge fant vi ENDELIG noe som lignet på fisk i en kjøledisk - og det viste seg å være nemlig makrell. Jeg foretrekker laks, men shittdau. Dessuten presterte jeg i å ta meg en joggetur halv 7 i dag tidlig. Det var dødsdeilig å ta seg en tur og tenke på noe annet enn skole og eksamen for en gangsskyld. ( Jeg prøver å være sprek skjønner dere vell). 

Etter skrekkscenario i Skottland hvor jeg gikk opp skremmende mye (!!!) prøver jeg å unngå gjentakelsen her i Sør-Afrika. 

 




 



Sprekus og geek

Vi er litt sånn småspreke av oss, jeg og Marie. Vi liker ihvertfall å tenke at vi er det! Klokken 8 startet ferden og vi var nede igjen til rundt 10! Forelesningen vår startet ikke før ett idag - som med andre ord betyr : MYE TID TIL Å GJØRE INGENTING. Weeehu! Heldigvis finnes det jenter som meg og Marie: sprekuser og geeker! Rett etter fjelltur fikk hjernen seg en liten trim den også - ned i læreboka, lese, studere, notere. Forelesningen gikk unna, middagen like så , og nå sitter jeg her med hjernen på maxgir, boka på nesen og pennen i hånda. Stryker jeg nå gir jeg opp på alt som hetter kunnskap, fornuft, vitenskap, filosofi og rettigheter. ÆÆÆæææ. 

 Planen videre er å trøkke i seg mørksjokolade med cocos, drikke kaffe til jeg sprikker - og lese til jeg nesten faller om av kunnskap. Ønsk meg lykke til !




 

 

 



Hout Bay Marked og Table Mountain

Hoppsann!

Føler de her mandagene kommer tettere og tettere innpå hverandre... Hvor blir ukene og helgene egentlig av? Denne helger har hvertfall forsvunnet helt ute av det blå føler jeg. Jeg har alltid store ambisiøse planer om at DENNE helgen skal jeg lese mye, notere, pugge.. ja forberede meg optimalt til kommende eksamen. Blir det noe av? Som oftest ikke. Jeg eier ikke selvdisiplin. 

Jeg har istede for å være flink student, gjort mye annet gøy denne helgen! Fredag gikk til Hout Bay Markedet! Det er så sinnsykt mye kult der - fra Afrika, Europa, Asia - ja alle verdensdeler!Her kan vi handle alt fra kler, suvenirer, sko, sminke, antikke ting, mat og drikke blant annet. Hver fredag er det dessuten live musikk! Ekstra koslig å sitte der å drikke god vin, øl eller strawberry daiquiri (hihi) sammen med god mat og hyggelige mennesker. Stemningen er alltid på topp. 

Elisabeth og June. 





Lørdagsmorgen begynte med en herlig tur til Table Mountain - ett av fjellene i fjellkjeden rett bak huset jeg bor i. Latskap er grunnen til at jeg aldri har gått opp dit før. Har alltid sett for meg at turen opp til Table Mountain ville bli en mindre koselig fjelltur med mye banning og frustrasjon.  Sykt overraskende var det da turen opp gikk mye enklere enn jeg hadde sett for meg - dessuten var utsikten da vi kom opp, sinnsykt verdt det! 



Jeg var på fjelltur me de her fine, sprekingene! Kristoffer, Ingvild, Ida og Håkon. 








Table Mountain er rundt 800 m.o.h, med en helling på 700m og 2km opp! Vi brukte rundt 1 1/2 time opp, i deilig tempo. Jeg forelsket meg liksom litt i den fejllturen, så det blir ikke lenge til jeg skal opp igjen tenker jeg meg! Utsikten mot Caps Bay og Cape Town er fortryllende fresh!

Resten av helgen har gått til å lese pensum og fått privat kokk på besøk. Hehe, Kristoffer kom opp på besøk på søndag, som vår egen, lille master cheff! Så snill som han er disket han middag til meg, Marie og Karoline i går kveld. Sånn går det når de andre i huset er på safaritur, og alle oss tre jenter ikke eier noe av kokkekunst. 

 

Har dere foresten lagt merke til det nye designet mitt? Prøver meg på noe nytt, og personlig syntes jeg det ble litt mer innbydende for alle lesere! Enig?



safariweekend dag 3

Klokken 6 søndagmorgen var det bare til å slenge bena på gulvet, vann i ansiktet og fillene på. Klokken 7 var det ut i safaribilene, på med smilet og glede seg til dagens oppdagelser. 


Etter å ha kjørt rundt i ytterlige to timer, sett på flere av dyrene som befinner seg i reservatet og våknet litt - var det endelig tid for frukost! Buffé må egentlig være det beste som finnes! Det ble ett stort første måltid for å si det sånn. 

Men en dag skal man jo hjem  - og det er som oftest når du egentlig skulle ønske du kunne blitt en dag eller to til. Med mange nye opplevelser fersk i minne tok vi farvell med safarireservatet, og rettet snuten mot noen andre typer dyr; nemlig reptiler! Vi dro til en liten reptil "gård" hvor vi fikk omvisning på alle slangene! Og gjett hva! NÅ KAN JEG ENDELIG SI JEG HAR HOLDT EN EKTE SLANGE. Eddabedda. Synd at kameraet mitt holdt på å dø ut, så lite bilder ble det på søndagen! Har heller ingen bilder av slangene! 

//(Bildet er tatt av/ og tilhører Tora Guttormsen)



Ute var det litt hyggeligere - med sol, varme og skilpadder. Aldri forstått meg helt på skilpadder. Det må være ekstremt kjedelig å være en skilpadde? De spiser bare gress, blir eldgamle, går skikkelig sakte, må dra på huset sitt hele livet og grave ned eggene sine i sanden i håp om at det KANSKJE blir noen små i år. Denne skilpadden på bildet kunne ikke SVØMME en gang! HÆÆÆÆ.

 Dessuten virker det som vi aldri blei lei pigviner. De er komikere hele gjengen! Sykt morsom å stå å se på dem. Rare fugler som ikke kan fly. Naturen har gjort noen feil her og der skjønner jeg. 





Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mye bedre batteri på kameraet, og i bunn og grunn ett mye BEDRE kamera generelt. Kompaktkamera funker det, men når jeg ser de andres bilder fra safarien ( og andre turer forsåvidt)  får jeg virkelig lyst på speilrefleks. DET BLIR JO 100 X BEDRE. Jeg har fått låne noen bilder av Tone (stolt eier av speilrefleks kan jeg tenke meg!) fra safarien. Mye bedre kvalitet.




















Skjekk ut bloggen til Tone  *her*

 



Safariweekend dag 2 (del 2)

ÅH ENDELIG! Nå kan jeg blogge igjen! Det har vært FEM harde, slitsomme, frustrerende, forbannede dager. VI HAR NEMLIG IKKE HATT INTERNETT! Sånn kan det altså gå når 8 personer sitter å streamer. skyper, laster ned fjas og ikke minst : ser på paradise hotel på viaplay. Oppbrukte 60 GB datatilgang er resultatet. 

SAMME DET, NÅ HAR VI INTERNETT. Dag 2 på safariweekenden kommer her. Endelig. 

Etter flere timers humpetitten, humpetatten i hullete grusvei, lørdags ettermiddag, meldte ankomsten seg på hotellet, Garden Route Game Lodge.  Med støle, sløve og vonde rumper og ben ble bagasjen geleidet inn i fantastiske, romantiske hytter.  Så nære naturen, men likevell så nært luksus. Det var firestjernens det!  Det var derimot ikke romantikken og luksusen sin skjuld at vi kom hit - men SAFARI.  Klokken 17.00 startet safarituren, de meterhøye gjerdene åpnet seg, og DER var vi inne i Afrikas ville dyreliv. 


Gnu, bøffell, neshorn, struts, løve og løvinner, pluss mange andre dyr var som å føle og ta på i de to timene vi satt i safaribilene på kjøretur. So og si INGEN av dyrene merket så mye til oss, eller så gadd dem bare ikke! Vi sto gangske lenge i ro, bare noen meter ifra og allikevell var det lite reasksjon å få. Vi kom så nære løven at guiden sa det var yppers få som hadde vært så nær før. Dødskult! Dødskult er det også at dyrene går fritt på ett 2000 kvadratsmeters område, hvor de lever etter de villes leveregler, og at det fortsatt er så harmonisk mellom de forskjellige dyreartene. Fasinerende, er det da ikke ? 

Klokken 1900 var det ut fra eventyret, tilbake til virkeligheten, inn i restauranten og spise oss gode og mette! Med hjertet godt plassert i brystet er det ingen overdrivelse å påpeke at DEN buffén hotellet dishet opp med, sparket ut alle mine tidligere forestillinger om hva fantastisk, god mat må inneholde. DET VAR SÅ GODT. Nå er det matvrak Hanne som skriver her, og jeg vurdere å melde meg på safaritur igjen - ikke for å se på dyrene igjen men for å SPISE. Sprøtt er det ikke ? Vi trillet nærmest hele gjengen tilbake til "rommene" våre, ålte oss i en bikini med bådehåndkle på slep og hoppet ned i hottuben utenfor baren. ÅÅ herlig.



safariweekend dag 2 (del 1)

Nå pøser jeg på med bildene fra dag 2 ! Har en hel haug, så måtte dele dagen inn i to deler. Jeg knipser alt og alle jeg - ikke rart harddisken er fullpakket med rusk og rask av bilder. Det er sånn jeg liker det, minner foreviget som øyeblikk på skjermen. 

Lørdagen begynte med at jeg utrolig nok hoppet ut av sengen klar for en ny dag, skremmende halv 7! Riktignok var ingen av de andre våkne så jeg tuslet litt rundt og etter en rundte på backåackers hostellet fulgte en liten voffe å følge etter meg. Inn på badet, ut i gangen, inn på rommet, bort til senga. Deretter la den seg ned godt plassert under senga hvor den holdt seg snill og rolig i en time før den som ingenting tuslet fint ut igjen. Haha- for ett merkelig vesen! 

Etter en stilfull frukost bestående av egg, bacon og loff fortsatte reisen videre i fruktbare Afrika. Første stopp ble Sør-Afrikas sørligstepunkt hvor atlanterhavet og indiahavet møtes! Her er det klare skiller mellom den ene og den andre ettersom den ene havet er turkisblått mens den andre mørkeblått. 


Meg og Maryam.

Rebecca og Tone!



Karoline og Hanne.



Ti meter unna befinner ett av Sør-Afrikas eldste fyrtårn seg, som fortsatt er i bruk. Tror faktisk jeg aldri har sett ett fyrtårn før jeg? Husket alltid før at jeg forestillte meg det ville være slik som fyrtårnet i en av eposidene av Mummi. Hehe! Flott var det hvertfall. 


Inn i bussene igjen og straka vegen til neste turiststopp. En strand som er kjent for sin fantastiske kritthvite sand, varmt vann og store, skumle gråtter. Vi fikk imidlertidig ikke kommet oss inn i noen av gråttene ettersom tidevannet var for høyt! Litt kjipt, men slike ting går det ikke å planlegge. Det var dessuten fint å stoppe litt, nyte tilværelsen og drømme seg bort blandt himmelske strender. 







Rebecca fikk dessuten OVERRASKELSEbesøk av kjæresten på torsdagen, så han var også med på tur! Tror alle jenters hjerte smeltet litt av gesten, og kjente litt på det grønne monsteret av sjalusi der de gikk og holdt hender, kysset og lo. SØTE. 




Resten av lørdagen kommer snart, og då skal bloggen få blomstre av dyreliv. Spennende! 




 



Safariweekend dag 1

Heisann!

Nå er det en liten stund siden jeg har blogget - men med god grunn : SAFARI! ÅGUD det var gøy. Jeg tror kvoten min for opplevelser snart må være oppbrukt, for herlighet så mye jeg har sett og opplevd denne helgen. HERLIG. Turen startet 09.00 fredag, ved skolen, hvor vi ble godt plassert i to minibusser. Da var det bare til å komme seg av gårde - og på tur ble det!  Vi kjørte i noen timer før første stopp, har ingen bilder derifra desverre siden det blåste noe ekstremt og utsikten ikke var så veldig appelerende. Godt å strekke ut på bena hvertfall! 

Deretter bar det på fire hjul til en søt liten landsby hvor lunch sto på menyen. Det ble engelsk frukost på meg - elsker egg og bacon mmm! Ingenting er bedre. Med fullstappet mage tuslet vi litt i turistbutikken før det  atter en gang bar ut på veien. 






Etter vel lenge i de trange setene kom vi endelig frem til dagens siste stopp! Det er rart hvor utmatted ett menneske kan bli etter å tilbringe flere timer i bil.. Hele kroppen blir støl jo! Deilig var det hvertfall da vi kom frem til en av backpackers stedene her i Sør-Afrika. Vårt "hotell" for natten. Jeg hadde seriøst sett for meg en kald, mørk sal med køysenger på rekke og rad - men vet dere hva? Det var det mest koslige stedet jeg noen gang har sett. Om dette er livet til backpackers vil jeg ikke nøle med å backpacke i fremtiden! Desverre trur jeg vi bare var heldige med akkuratt dette stedet.. Hehe. Det hele var preget av hippie-stil og det var harmonisk og hyggelig. 

Det tok oss ikke lang tid før vi fikk slengt på bikiniene, på med strandtøyet og badehåndkle og nesten små sprang til nærmeste strand. SE SÅ NYDELIG.

Kritthvite strender så langt øye kan se - det er som å komme til paradis! 




Vannet var overraskende varmt, så selvfølgelig ble det en dukkert. I Camps Bay er vannet ( utrolig nok ) ISKALDT. Og når jeg sier iskaldt mener jeg iskaldt. Havet er tross alt atlanterhavet, så hva skulle en ellers tro? Men det er sykt kjipt da. Har badet bare EN gang på stranden der - så thank god for basseng ! Men på denne siden av Sør-Afrika tilhører havet til indiahavet! Ikke rart forskjellen var stor fra hva vi er vandt til. 


Jeg og karoline delte rom på backpacker-stedet. SE SÅ FINT. Nesten utrolig å tro at dette er såveplass for folk på reise i verden. Hadde jeg kommet hit ville jeg ikke reist igjen med det samme. Hehe. 


Senere på kvelden meldte selfølgelig sulten sin annkomst og ingenting er bedre å dvele den med enn grillmat! Breei så de kaller det på afrikansk. Grillspyd, koteletter, salat og brød - definisjonen på god grill mat! Mmmm. 

Se hippie-stua pluss baren då! Elsket meg der , alle var så hyggelige og stemingen var på topp! 




Deretter ble det kortspill med noen av jentene, noen drinker og så natta. Dagen startet tidlig og endte tidlig. Hardt å være eventyrer. 







Design laget av Julie Viktoria
hits